Det verste er at jeg trodde dette skulle funke!

Egentlig synes jeg den eneste virkelig habile filmen Tom Tykwer har laget er hans debut, Dødelige Maria. En film jeg hadde gleden av å se i kjelleren på Klingenberg en gang på 90 tallet. Vintersøvnen har jeg aldri sett så jeg lar den gå forbi alle de meninger jeg måtte ha om denne regissøren og hans meritter…

Nå skal det sies at jeg har forholdt meg ganske nøytral eller gjespende til filmer som Løp Lola Løp, Heaven og The Princess & the Warrior.

I 2006 derimot, spyttet han noen svære snørrklyser på min yndlingsbok, Parfymen og filmatiserte den uten sjel eller kløkt. Av de mange skuffende kinobesøkene jeg har hatt i mitt liv så var nok denne blant de absolutt ti verste jeg har opplevd.

I kveld så jeg The International som har fått en del oppmerksomhet og ikke minst enkelte gode kritikker. Traileren lovet også noe virkelig spennende…

Finans og pengeguruer med mye makt er inn for tiden og selvsagt kommer det til å dukke opp en rekke bank og finansthrillere de neste årene. Enkelte av dem kommer sikkert til å bli riktig så gode, men det er egentlig ikke The International. Den lover fryktelig mye i starten og jeg var ganske sitrende etter en intens, kald og godt orkestrert åpningsscene. Etter dette går filmen inn i en signalrød snor av forutsigbarheter og det eneste jeg satt igjen med var bra foto, habilt skuespill og litt ambient musikk som tidvis var ganske tøft å høre på.

Det er mulig noen vil lese noe stort inn i dette og det kan godt være jeg er treg, men ærlig talt!!! Personlig er jeg glad jeg ikke kjøpte filmen på blu-ray for da hadde jeg kastet bort ytterligere 150 kroner på vaset.


Let’s go for the push!

Montages redaksjonen har spurt om jeg kan blogge litt om min kommende film, Pushwagner. Selvsagt kan jeg det!

For rundt 1,5 år siden fikk jeg en telefon fra Carsten Aanonsen i Indie Film. Han hadde følgende å si ”Ahem, hei… Du, jeg har sett på filmene dine og jeg har kommet frem til at dette egentlig er ganske streite portretter”. Deretter spurte han om jeg kunne tenke meg å lage en film om Hariton Pushwagner…

Mannen var selvsagt ikke ukjent for meg siden en annen dokumentarist ved navn Stefan Strandberg hadde avstandsintrodusert meg for kunstneren i 1999.

Jeg husker ikke hvor, men det var på et utested i Oslo. Ved baren sto det en tynn mann i bar overkropp og gestikulerte rytmisk med armene, jeg ble nysgjerrig, spurte hvem det var og Stefan kunne fortelle at det var selveste Pushwagner, en av Norges beste og ikke minst kuleste kunstnere.

På den tiden gikk Stefan og jeg sammen på Film & Tv Akademiet. Vi hadde ingen planer om å bruke tiden vår på noe så journalistisk som dokumentarfilm, men vi konkluderte fort med at noen absolutt burde lage en film om denne mangefaseterte skikkelsen.

Et år senere jobbet Stefan og jeg sammen på Metropol Live hvor vi sammen fant opp noe vi mente var vår egen dokumentariske form(vi var på den tiden noen selvgode naive hyklere). En stil hvor vi kunne ta i bruk så mange fiksjonsgrep vi bare kunne, men allikevel lage ”dokumentarfilm” uten å føle at vi hadde krøpet til det akademiske krusifikset.

Kort sagt dreide det seg om å bryte opp det dokumentariske materialet med surrealistiske drømmesekvenser, eller ”inn i hodet” segmenter som vi også kalte det.

Jeg tok denne teknikken i bruk på Alt Om Min Far og Stefan brukte den på sin film 7 Himmel et år senere.

Nå skal det sies at rollen som dokumentarist er mer komfortabel nå enn tideligere og etter min andre kinofilm Natural Born Star har jeg faktisk for alvor satt min elsk til formatet og de mulighetene det gir. Ikke minst fordi arbeidsformen er langt mer behagelig enn å tilbringe dagene med 15 – 20 filmarbeidere som konkurrerer om hvem som har det største egoet. For ikke å snakke om alle ryktene og skittkastingen som vitterlig flakser igjennom rom og korridorer som salver fra en mitraljøse. Da er det bedre å sitte sammen med en kompis, et kamera, en te og en person som faktisk har noe å meddele…

For til syvende og sist koker dokumentaren ned til to ting. Det er karakteren og hans/hennes åpenhet i forhold til sin historie som bestemmer det emosjonelle trykket filmen kan gi. Hvis man kun strekker seg etter form og språk så vil man på det beste lage en film som ser kul ut.

Allikevel kan man ikke ignorere språket og den kraften det har når man faktisk treffer riktig. Dessverre finnes det ikke noen konkrete svar på dette, selv om mange dramaturger og andre ”vitere” hevder det…

Så var det tilbake til Pushwagner som jeg selvsagt ville lage uten i det hele tatt å se i min stort sett ganske tomme avtalebok.

Sammen med August Baugstø Hanssen begynte jeg å utarbeide en skisse for hvordan vi kunne lage en film om denne fantastiske kunstneren. NRK var da i gang med et lengre Safari innslag og pressen hadde kastet seg over saken Pushwagner har med sin tideligere agent Morten Dreyer.

Dermed følte vi at en ”vanlig” dokumentar ikke ville være tilfredstillende. Vi tok det derfor til Filminstituttets ordning, Nye Veier. Dette ville gi oss meget frie tøyler, men samtidig skvise budsjettet siden ordningen baserer seg på å lage filmer på rundt 25 minutter. Det er heller ikke lov å søke andre tilskudd til prosjektet. Sistenevnte burde Instituttet gjør noe med siden det hadde vært bra å kunne skaffe ytterligere finans, uten at dette vil ødelegge for det kreative og utfordrende rommet man skal jobbe i. Himmel, det er da bare å dokumentere premissene før man søker…

Pushwagner er uansett et spennende prosjekt å ha i denne ordningen siden det er så opplagt kommersielt. Kunstnerens rykte i og utenfor Norge stiger for hver eneste dag som går. Bildene hans er verd flere millioner kroner og mannen selv er sterk foran kamera.

Planen vår er at hovedpersonen selv dikterer mye av handlingen slik at man åpner for en annerledes rød tråd enn man kanskje vanligvis ser i en dokumentar. Språket skal ønskelig diktere karakteren og ikke regissørens behov for å skrape lo ut av sin egen navle. I det minste er det følelsen man skal ha når man ser den…

Om det lar seg gjøre? Tja…

Jeg kommer tilbake til det der…