JUL MED GLEDE OG HERLIG VREDE!

Dette er lovlig tregt siden høytiden fort går mot sin ende. Allikevel har jeg planlagt en stund å skrive en liten sak om en film som betyr mye for min julefeiring. Nemlig mesterverket National Lampoon’s Christmas Vacation eller Hjelp, det er juleferie fra 1989.

På 80-tallet ble forøvrig ”hjelp” titlene brukt i stor stil og en stund så er det slettes ikke umulig at det var en slags regel at alle komedier måtte hete et eller annet med akkurat dette ordet. Ikke så dumt egentlig siden det må ha vært fryktelig tidsbesparende. Hør bare her: Hjelp, vi flyr. Hjelp, jeg er blitt sjef. Hjelp, vi lager pornofilm. Hjelp, min mann er gravid. Hjelp, vi får hjelp og ikke minst min egen favoritt Hjelp, vi er i musikkbransjen.

Så tilbake til saken.

Nå skal det sies at da jeg eksakt så dette juleinfernoet av en film for første gang er litt usikkert, men trolig var det kort tid etter at den dukket opp på Videokjelleren i Grimstad en gang tidelig på 90-tallet. Dette første møtet resulterte i at jeg så filmen mer eller mindre hver eneste Jul, men det ble ikke en viktig tradisjon før for rundt 17 år siden.
Nå er det ganske enkelt ikke nissetid før denne historien er konsumert med uhyggelige mengder sjokolade, julebrus og ikke minst saftige klementiner.

Hovedkarakteren, Clark Griswold spilles med stor stil av Chevy Chase. For øvrig en rolle han har spilt både før og etter i fortrinnsvis Vacation(Hjelp, vi må på ferie), European Vacation(Hjelp, vi må på ferie til Europa) og Vegas Vacation(ingen norsk tittel der altså). I tillegg til dette ble det selvsagt laget en Christmas Vacation 2, men den må dere aldri finne på å se.

Clark Griswold er en karakter som bare vil det beste for sin familie og på mange måter fremstår han som den perfekte familiefar. Allikevel kan det kan trygt sies at han ikke alltid streker til og det hele har en tendens til å ende i total katastrofe. I ekte Hollywoodstil er det selvsagt disse katastrofene som bidrar til at ferien til slutt faktisk blir en knakende suksess, men komedier må da slutte bra for at humøret skal holde seg på topp når vi forlater kinosalen eller trykker stop på fjernkontrollen.

For min del koker det hele ned til de assosiasjonene jeg selv har til Julen og her treffer filmen ekstremt godt. I starten drar Clark Griswold hele familien ut i skogen på jakt etter det perfekte juletreet. Dette er noe min far har praktisert siden sin egen barndom og uansett hvor mye vi protesterte var det på med klærne og ut i naturen med kakao, sag og øks hvert bidige år. Den ene gangen hvor jeg faktisk nektet plent å bli med gikk min far til inndragelse av en rekke julegaver som straff. Jeg tok min hevn den julen ved å kjøpe gaver til hele familien på Rimi.

Min far fikk en flaske Idun Ketchup forholdsvis pent pakket inn i bakepapir snurret i hyssing og med en navnelapp klippet ut fra brukt sjokoladepapir. Gavene og utførelsen resulterte i store latterbrøl fra familien så de neste fem årene var det nærmest en plikt for meg og bare kjøpe tullegaver.

En annen ting denne filmen treffer på er fremstillingen av storfamilien. Det er opplagte forskjeller mellom dem som resulterer i en rekke konflikter, men alt i alt senker roen seg når høytiden trer i kraft. En av de beste scenene er når de “gamle” ringer på døren og lyden av dommedagsklokker fyller lydbildet. Slik føltes det også da min mormor og hennes bror sto utenfor døren hver eneste julaften rundt klokken 16. Heldigvis lærte vi med tiden å gjøre deres surhet til en glede for oss andre.

Dette er på alle måter en fornøyelig film som anbefales på det sterkeste, men bare i Julen… Hvis ting klaffer og går i orden tidelig i det nye året så skal jeg komme med noen skikkelige refleksjoner rundt Pushwagnerfilmen…

GODT NYTT ÅR!


EGENTLIG BARE EN REN FORMALITET…

Her om dagen var jeg på julemiddag med det lille produksjonsselskapet IndieFilm som jeg jobber mye med for tiden. Det var for øvrig en fortreffelig aften på Lorry’s hvor jeg fikk servert en nærmest gigantisk porsjon med Ribbe. Faktisk ble jeg nesten litt svett av all den mengden med kjøtt som befant seg på tallerkenen.
Ved siden av samtaler om samlivets opp og nedturer ble det selvsagt flere diskusjoner om film og særlig var det en historie som ploppet opp i hodet mitt denne kvelden. Nemlig Guiseppe Tornatores, Una pura formalità eller En Ren Formalitet som den heter på Norsk.

Roman Polanski og Gérard Depardieu spiller mot hverandre i dette kammerdramaet som mer eller mindre foregår utelukkende i et forhørsrom. Filmen er et fantastisk eksempel på hvordan man visuelt og taktisk kan får et lite rom til å føles som et stort univers. Faktisk er det slik at jeg får gåsehud hver eneste gang jeg tenker på denne filmen og derfor anbefaler jeg dere på det sterkeste å se den!

Jepp, der kom nok en gang gåsehuden.


DEN GODE PRODUSENTEN…

“Let no one say it
(And say it to your shame)
That all was beauty here
Until you came”

-- Val Lewton filmprodusent

Produsenter har man ofte mange formeninger om, Særlig om man er regissør. Det er heller ikke til å skyve under en stol at det finnes en rekke produsenter der ute som er både grådige, ubehagelige, selvgode og ikke minst noen bedritne kjeltringer som er villig til å trampe over lik for å skaffe seg både ekstra penger og gjerne store deler av æren for det kreative arbeidet som er gjort.

En produsent forklarte meg en gang i ramme alvor at det aldri ville være min fortjeneste om filmen ble bra. Det var i så fall produsenten som skaffet det rette apparatet som kunne lose ”regissøren” igjennom jobben. Nå er det slik at film primært dreier seg om samarbeid og hele staben skal fungere hvis resultatet skal bli bra, men regissøren er tross alt den som setter premissene for det arbeidet som skal gjøres og på den gjeldende produksjonen hadde jeg faktisk håndplukket mer eller mindre hele staben selv. Den samme produsenten gikk senere ut og spredde løgner om at han selv hadde regissert nesten halve filmen og dette er selvsagt det reneste sludder og så smakløst at fyren virkelig burde gå litt i seg selv. Ikke bare litt heller!

Når det er sagt så mener jeg det er tvilsomt at en av de første titlene som kommer på skjerm eller lerret er ”en film av regissøren” når det er så mange kreative mennesker involvert. Derfor har jeg fjernet tittelen på de to siste filmene jeg har regissert.

Jeg har selvsagt hatt en rekke gode erfaringer med norske produsenter og så lenge ”splitt og hersk” teknikker ikke praktiseres er det utrolig hvor greit en filmproduksjon kan flyte. Alle skal slippe til med sine meninger, men ingen skal ha rett til å kreve dem. For meg handler det om filmmekanismens kreative demokrati. Trives man på jobb så yter man mer… Sånn er det med den saken.

Denne innledningen skal føre til noe mer og det er vel åpenbart at jeg faktisk skal trekke frem en meget god produsent i dette innlegget.

cat-people-1

For litt over ti år siden så jeg en fantasisk grøsser ved navn The Cat People fra 1942. Filmen var gnistrende regissert av Jacques Tourneur og produsert av Val Lewton. På 80 tallet kom det forøvrig en re-make regissert av Paul Schrader, men den kan dere godt stå over selv om musikken til Giorgio Moroder er utrolig bra.

Det viste seg at Val Lewton hadde stått bak ni billige grøssere for selskapet RKO i perioden 1942 – 1946. Lewtons store styrke som produsent var at han klarte å få marginalt budsjetterte filmer til å se ut som påkostede produksjoner.
I tillegg var han sterkt involvert i skriveprosessen og leverte alltid final draft av manuset som ble brukt.
Deretter overlot han den kreative utformingen til regissøren og teamet.

Lewton mente at det man ikke ser frykter man mer og det hadde han selvsagt helt rett i. I tillegg sparte han masse penger på dyre spesialeffekter. Dette er også grunnen til at filmene faktisk fungerer den dag i dag.
Særlig er det Jacques Tourneurs arbeid som stikker seg ut som eksepsjonelt effektivt. I Walked with a Zombie er fremdeles en av de mest atmosfæriske horrorfilmene som noensinne er laget. Lucio Fulci som jeg skrev om forrige gang her inne var veldig inspirert av denne filmen da han regisserte Zombie Flesh Eaters.

Andre regissører verd å nevne er Mark Robson og ikke minst Robert Wise som senere regisserte store klassikere som Sound of Music og The Haunting.

Her snakker Wise om sitt sammarbeid med Lewton.

-- TIL SLUTT LITT ENKEL BAKGRUNNSINFORMASJON --

val the lewton

Vladimir Ivan Leventon ble født 7 May 1904 i Ukraina. I 1909 emigrerte han sammen med sin mor og søster til USA hvor han byttet navn til Val Lewton.

I 1932 fikk han et stort gjennombrudd med “pulp” novellen No Bed of Her Own som senere ble filmatisert med Clark Gable og Carole Lombard. Da under tittelen No Man of Her Own

Han første filmrelaterte jobb var på David O’Selznicks A Tale of Two Cities. I tillegg til dette skrev han flere viktige scener til Gone With the Wind uten å bli kreditert.

Val Lewton & David O'Selznick

Val Lewton & David O'Selznick

I 1942 fikk han som tideligere nevnt ansvaret for RKO’s horrorfilm avdeling. Den første filmen han sto bak var The Cat People som hadde et budsjett på 134000 amerikanske dollar og spilte inn nærmere 4 millioner. På denne tiden var dette en formidabel suksess og selv om ikke Val Lewton fikk mer penger til å lage film så fikk han langt friere tøyler enn han hadde hatt på The Cat People.

Lewton brukte som regel sett som allerede var brukt til store filmer. På den måten sparte han masse penger på scenografi og slike ting. Et godt eksempel på dette er den Mark Robson regisserte The Ghost Ship fra 1943.Under en spasertur på området til RKO så Lewton kulissen av et stort skip og selvsagt måtte han skrive en historie basert på dette.

Ghostship

Da RKO sjefen Charles Koerner døde i 1946 ble dessverre Val Lewtons avdeling lagt ned og han sto midlertidig uten arbeid. På denne tiden fikk han et lite hjerteattakk som reduserte helsen hans betydelig. Riktignok produserte han filmer helt frem til sin alt for tidelige død i 1951, men det er perioden i RKO som gjør ham legendarisk som produsent.

Val Lewton og Boris Karloff

Val Lewton og Boris Karloff

Dette er avgjort en mann dere burde finne ut mer om!


LUCIO FULCI! GODFATHER OF GORE AND MORE!!!

Jeg fortsetter min lite leste spalte med enda en sær italiensk b-film regissør.

luciofulcifront

Lucio Fulci ble født 17 juni 1927 og døde 13 Mars 1996 etter komplikasjoner med diabetes.

Han regisserte og skrev filmer i alle sjangere, men det var de ekstremt voldelige zombiefilmene som gjorde ham til stjerne. Allikevel lagde han faktisk sine beste filmer lenge før han mer eller mindre ble tvunget sammen med de levende døde. jeg kommer selvsagt tilbake til det senere siden dette skal være akkurat like rufsete som de andre tingene jeg har rasket sammen på denne bloggen.

Den første filmen jeg hadde gleden av å se fra denne regissøren var en svært rusten og skamklippet 4:3 versjon av The Beyond. Siden Lucio Fulci elsket scope formatet og brukte det svært effektivt fortonte denne vhs versjonen seg mer som en ekskursjon i neserygger og delvis ufokuserte bilder enn en skikkelig filmopplevelse. Pan&Scan teknikken som ble benyttet får å tilpasse vhs filmer tv formatet er en av de største syndene som noensinne er begått filmmediet.

Det minner meg forøvrig om en episode jeg opplevde på 90 tallet. En kompis av meg, Jon hadde fått tak i en uklippet ”wide screen” versjon av Lucio Fulci’s The New York Ripper. Tideligere hadde han sett pan&scan versjonen av The Beyond.

Jeg spurte hvordan The New York Ripper var i forhold til denne? Samtalen må ha vært omtrent som følger.

Meg: Åh! For pokker du har fått tak i New York Ripper! Kan jeg låne den?
Jon: Nja, du leverer ikke alltid tilbake ting du låner…
Meg: Gjør jeg ikke?
Jon: Vil du ha en liste?
Meg: Eh, neida… Sorry for det, men jeg kan møte deg her i morgen.
Jon: Kanskje…
Meg: Hva synes du egentlig om The Beyond?
Jon: Den er bra den, men Fulci virker litt ufokusert…
Meg: Ufokusert? Hva mener du med det?
Jon: Jo, måten han bruker kamera på… Bildet sklir ut av fokus flere ganger, det er nesten som han har sovnet bak kamera.
Meg: Eh? Hehe… Det er vel heller pan&scan metoden som har skyld i det…
Jon: Hva?
Meg: De har kappet bort nesten 50% av bildet… Når bildet går ut av fokus så er det fordi den skifter til noe annet som er utenfor framen. Slik blir det når en bred film tilpasses tv ruten.
Jon: Ok? Det sier ikke meg så mye…
Meg: Når det er sorte streker oppe og nede, da blir det riktig…
Jon: Sikkert… New York Ripper har det.
Meg: Får jeg låne den da?
Jon: Jada, men jeg skal ha den i morgen

Filmen ble levert tilbake dagen etterpå!

Tidene har heldigvis forandret seg og de fleste filmer kan i dag nytes i riktig format på store tv skjermer som nærmest illuderer en liten kino hjemme i stuen. Ellers kan jeg meddele at en kompis kjøpte The New York Ripper i Pan&scan siden han kom nærmere volden på den måten. Jaiks!

Den grumsete kopien var allikevel mer enn tilstrekelig for meg til å legge en burlesk elsk på denne undergrunnsregissøren som litt for ofte har blitt stilt i skyggen av Dario Argento. De to var forøvrig bitre fiender helt frem til midten av 90 tallet da det plutselig ble annonsert at Argento skulle produsere den kommende Fulci filmen The Wax Mask. Hadde de bare begravet stridsøksene tideligere så er det mulig Lucio Fulci ikke hadde død under forarbeidet. Filmen ble allikevel middelmådig realisert av en debuterende regissør, Sergio Stivaletti.

Lucio Fulci var ingen slumsemikkel som kom rett fra gaten inn til filmen. Han studerte både medisin og jobbet som kunstkritikker før han bestemte seg for å dedikere livet til levende bilder. Den som intervjuet ham for inntak til filmskolen var selveste Luchino Visconti…

Etter skolen jobbet Fulci lenge som assistent for en rekke andre filmskapere før han debuterte med komedien Il Ladri i 1959.

Etter denne spyttet han ganske ukritisk ut komedier i fleng de neste 7 årene før han omsider kastet seg på westernbølgen med sin første virkelig interessante film, Massacre Time fra 1966. Dette er uten tvil en av de mest innovative italienske cowboyfilmene som kom ut i denne perioden. Den er både voldelig, surrealistisk og svært godt fotografert.

Lucio Fulci ble ikke værende i sjangeren, men gikk tilbake til humor og slapstick noen år til. Egentlig er det ganske forunderlig at mannen klarte å fungere innenfor komedien. Han var nemlig fryktelig sint å hadde tidvis store raseriutbrudd på settet. Som regel var det skuespillere som fikk lide under dette noe ukontrollerbare temperamentet, men ingen gikk vel helt fri. På sine senere dager hadde også Lucio Fulci en tendens til å snu pipen sin opp ned slik at glørne laget hull i skjortene hans. Med andre ord må det ha vært en opplevelse å jobbe med ham. På godt og vondt…

Lucio Fulci vendte faktisk tilbake til westernfilmen senere med Four Gunmen of the Apocalypse i 1975 og Silver Saddle i 1978. Ingen av disse er spesielt bra selv om de har en rekke severdige scener. Eller det vil si Apocalypse er faktisk verd å sjekke ut. Silver Saddle derimot er egentlig bare direkte dum og fryktelig kjedelig. Dere er herved advart!

I 1969 regisserte Fulci sin første thriller, One on Top of the Other. Et mysterium som er sterkt inspirert av Alfred Hitchcock’s Vertigo, men Fulci pumper på med ekstremt bra musikk og ikke minst begynner hans unike visuelle stil virkelig å komme til syne så referansene blir aldri irriterende. Denne filmen oser av 60 talls estetikk og er en ren nytelse å se. Hvis dere klarer å spore opp en kopi av den så er det bare å kaste seg over. Riz Ortolani som noen år tideligere vant Oscar for musikken til Mondo Cane leverer et av sine aller beste soundtracks her.

Samme året som regisserte Fulci den første filmen som skulle bidra til at han mer eller mindre sto uten jobb mot slutten av 70-tallet. Den sanne historien om Beatrice Cenci handler om en svært usjarmerende katolsk prest som missbruker alt og alle omkring seg. Han er så lite hyggelig at datteren, Beatrice med rette finner det best å slå ham aldeles i hjel. Noen som koster henne og elskeren meget dyrt. Et slikt tema er ikke det smarteste å gi seg i kast med i Italia, men det var ikke før i 1972 at Lucio Fulci terget på seg publikum slik at de sto utenfor kinoene med plakater påskrevet ”drep regissøren”.

Etter at Dario Argento fikk internasjonal suksess med sin debut The Bird With a Crystal Plumage ble Giallo en egen sjanger i Italia. Hvor mange filmer som ble laget om sortkledde massemorderne er jeg ikke sikker på, men Fulci regisserte noen av de beste innen sjangeren. I tillegg gikk han bort fra en rekke konvensjoner slik at filmene skiller seg ut fra et hav av andre. Giallo betyr forøvrig gul som hentyder til fargen de italienske kioskromanene hadde på den tiden.

Lizard in a Womans Skin er en underlig abstrakt reise inn i et drømmeunivers. Scenografien er inspirert av Francis Bacon og Fulci’s regi er upåklagelig. Effektene til Carlo Rambaldi, som senere skapte E.T for Steven Spielberg var så velgjorte at Lucio Fulci og produsenten ble dradd inn for retten beskyldt for dyremisshandling. Hovedpersonen spilt av Florinda Bolkan kommer inn et rom hvor det henger flere hunder på et stativ som har fått skåret opp brystet slik at man kan se deres hjerter dunke. Rambaldi måtte selv stille i retten med hele effektmakeriet før loven lot dem slippe både bøter og straff.

Så var det Don’t Torture a Duckling fra 1972. Lucio Fulci’s fantastisk umoralske oppgjør med moralen. En massemorder dreper unge gutter i en italiensk fjellandsby og politiet står helt uten spor. De hanker inn den ene etter den andre, men ingen har egentlig direkte tilknyting til mordene. Landsbyboerne er rasende og tar tidvis saken i egne hender. Noe som koster uskyldige livet. Den som til sist klarer å knekke koden er journalisten Andrea Martelli spilt av Tomas Milian.

Fulci leffer med nær sagt hvert eneste tabu som finnes der ute og han tegner aldri noen tydelig linje for hva som er rett eller galt. Allikevel har morderen noen klare tanker om hva han faktisk gjør og på en måte er det en slags fornuft i det. Så lenge det leses ut fra et fundamentalistisk standpunkt.

Dette ble rett og slett for mye for det italienske folket så de gikk som tideligere nevnt i protestmarsj foran kinoene. Filmen ble trukket tilbake og fikk kun en svært begrenset distribusjon i Europa. Først i 2000 kjøpte det amerikanske selskapet Anchor Bay rettighetene, pusset opp negativet og slapp filmen på dvd.
Visuelt er filmen nesten dokumentarisk fotografert med mye bruk av håndholdt kamera og skarpe lys.

Her er et godt eksempel på sinte landsbyboere som har et oppgjør med en de mener er skyldig.

Etter dette ble det vanskeligere for Fulci å lage film, men han sto ikke uten arbeid før i 1979. Han ble da reddet av en annen regissør, Enzo G. Castellari. Siden George A. Romero hadde hatt stor suksess med sine zombiefilmer var det naturlig at italienske produsenter kastet seg på bølgen. Castellari syntes lønnen han ble tilbudt for en slik var for dårlig så han anbefalte heller Lucio Fulci som han viste var mer eller mindre pengelens.
Resultatet ble den notoriske Zombie Flesh Eaters.

Manuset ble rasket sammen på to dager og det er takket være Lucio Fulci, fotograf Sergio Salvati og effektmaker Gianetto De Rossi at filmen ikke røk rett ned i brønnen. Faktisk er det en av de aller beste zombiefilmene som noensinne er laget og den overgår George A. Romero’s filmer på nær sagt det meste.
Fulci ble verdensberømt for sitt zombieepos og regisserte senere City of the Living Dead i 1980, klassikeren The Beyond i 1981 og House By the Cemetery i 1981.

Sånn… Nå får det holde!


Italias svar på Ed Wood… Demofilio Fidani!

Demofilo_Fidani

Demofilio Fidani også kjent som Danilo Dani, Nedo De Fida, Miles Deem, Lucky Dickinson, Nedo Fidano, Dennis Ford, Sean O’Neal, Demos Philos og Dick Spitfire er en mann jeg bare må skrive litt om. Navnet dukket første gang opp for meg under jakten på filmer Fred Robsahm hadde medvirket i. Min research konkluderte med at Chet Davis var et pseudonym Robsahm hadde brukt fra tid til annen, men dette viste seg å være helt feil.

Chet Davis var nemlig et navn Franco Borelli hadde brukt da han spilte i flere westernfilmer regissert av Demofilio Fidani. Med andre ord var det ikke bortkastet tid å komme borti dette for jeg oppdaget en ny regissør som inntil det punktet hadde gått fullstendig under radaren hos meg.

Riktignok viste det seg senere at Fred Robsahm faktisk hadde jobbet med Demofilio Fidani på  So Young, So Lovely, So Vicious i 1975. Fidani var ikke regissør på denne filmen, men produksjonens snekker! Regissøren var Silvio Amadio som på 70-tallet var en respektert filmmann i Italia. Dette kommer jeg snart tilbake til.

Fred beskrev Fidani omtrent som følger:

”Ah, Fidani ja… Han og kona var litt alternative. De styret en del med krystaller og slike ting”.

De styret ganske mye siden Demofilo Fidani var et selvutnevnt medium. Han kunne se både fremtiden, de døde og i tillegg malte han bilder hvor ånder førte hånden hans. I det hele tatt tjente fyren gode penger på diverse former for åndemaning og lignende.

Spør du meg er det en helt fantastisk kombinasjon å være ”trashfilm” regissør, snekker og et medium. Man skulle tro en slik kombinasjon ville slå i hjel alt som finnes av troverdighet og på det beste burde fyren vært avskrevet som ren bløff og lite annet, men neida!

Faktum er at Demofilo Fidani klarte å gjøre Silvio Amadio til en ekte troende og i 1980 lagde Amadio kalkunen Il Medium som selvsagt handler om Fidani og hans unike evner. Filmen ble ikke godt mottatt og den markerte mer eller mindre slutten på Amadios karriere.

Fidani derimot holdt koken frem til han selv tok turen over til den andre siden i 1994.

Som regissør, manusforfatter, scenograf, snekker og i grunn det meste mann kan drive med bak kamera var Fidani helt ukritisk og han laget kun filmer for å tjene litt ekstra med penger.

Han kjøpte  inn ubrukt materiale fra andre filmer og klippet dette inn med scener han fotograferte selv. På den måten kunne han stikke ut sammen med fotografen og en skuespiller et par timer og bare skyte enkelte bilder som senere ble klippet sammen med arkivmaterialet. Det verste er at i de beste filmene hans er dette ganske bra løst.

Andre ganger ble det selvsagt helt håpløst.

Allikevel kan man ikke overse det faktum at Fidani til tross for sine metoder hadde noe for seg og de fleste filmene hans har en eller to ganske imponerende scener. I tillegg brukte han fotograf Joe D’Amato på en rekke av filmene sine.

D’Amato ble senere kjent for sine sinnssyke horrorfilmer. I tillegg til dette begynte han å lage pornofilmer sent i sin karriere. Flere av dem med norske Tanya Hanssen i hovedrollen.

Joe D’Amato som på denne tiden gikk under sitt ekte navn Aristide Massaccesi var meget dyktig med håndholdt kamera og dette gjorde at han kunne jobbe veldig fort.

D’Amato har i senere intervjuer hevdet at Fidani var en innovatør og langt bedre enn kritikere skal ha det til. Dette kan man selvsagt ta med en klype salt siden det slettes ikke er utenkelig at også D’Amato ble en troende i arbeidet med Demofilio Fidani…

Sånn… Da vet dere det!


Spaghetti og kruttrøyk!!!

Etter en forespørsel om å skrible noen linjer om italienske westernfilmer så blir det slik…

Den første regissøren jeg lærte navnet til var Sergio Leone, men den første filmen jeg så av ham var ikke en western. Det var hans briljante gangsterepos Once Upon a Time in America fra 1984.

Dessverre fikk jeg ikke lov til å se hele siden min mor følte at innholdet ble en smule voldelig etter hvert. Hun sendte meg sporenstreks i seng samtidig som Noodles og Max fikk god gammeldags grisejuling av Bugsy og hans kumpaner. Det siste bildet jeg fikk med meg var da Deborah gråtende låser døren for den blodige Noodles som søker trøst og hjelp.

Det tok 6 – 7 år før jeg omsider fikk se mesterverket i sin helhet.

Forøvrig kan det legges til at min mor fortalte at Sergio Leone døde før premieren av denne filmen og det gikk sterkt innpå meg. Selvsagt var dette helt feil og på samme tid som jeg lå med en gedigen klump i halsen og tenkte på hvilken smerte det ville være å dø før mesterverket ble vist for offentligheten satt trolig Leone et sted i Roma og ”stuffet” seg proppfull av diverse pastaretter. Han tok nemlig ikke kvelden før i 1989 og da i sin egen kino samtidig som filmen I Want To Live rullet over duken.

Da er det på tide å komme seg til den ville vesten!

Leone var ikke ny for Italiensk film da han regisserte Fistfull of Dollars. Blant annet var han regiassistent på Vittorio De Sica’s The Bicycle Thief fra 1948 og en rekke andre. I tillegg til dette var han ukreditert regissør på blant annet The Last Days og Pompei, Il cambio della guardia og kreditert for Il colosso di Rodi fra 1961.

Den beryktede visuelle stilen og musikkbruken kom derimot ikke før Fistfull of Dollars, men det er spennende å sjekke ut hva han gjorde før dette. I det minste om man ønsker å sette seg inn i Sergio Leones arbeider.

Sergio Leone var meget imponert over Akira Kurosawas Yojimbo og han mente historien ville egne seg perfekt som en western. Det var svært få italienske filmarbeidere som delte denne barnlige entusiasmen så Sergio Leone stresset seg nok mager i jakten på sponsorer, men til slutt fikk han en liten slump med sedler og ble tildelt litt tid på settet til en annen western. Nemlig Bullets Don’t Argue regissert av Mario Caiano. Er det noen her som har sett den???

Selv om mange tror det så var ikke Fistfull of Dollars den første italiensk produserte westernfilmen, men det var den første som fikk internasjonal distribusjon og stor suksess. Sergio Leone hadde sammen med fotograf Massimo Dallamano kommet frem til en helt unik visuell stil. En stil som delvis var basert på uvitenhet ovenfor amerikanske filmskaperes etiske regler om ikke å la noen skyte og drepe i samme bilde. Man skulle først se pistolen som skjøt for så å klippe til personen som falt.

Noe Leone absolutt ikke hadde fått med seg… Eller kanskje det var hele poenget hans… Hva vet vel egentlig jeg om det?

Han puttet den rykende revolveren i venstre hjørne av bildet for så å la 3 – 4 sterke karer falle døde om fra midten og mot høyre i bildet. På 60 tallet var dette rett og slett frekt som pokker.

Produsenten hadde en komponist ved navn Ennio Morricone i tankene da produksjonen gikk i gang. Sergio Leone var ikke videre imponert over musikken han hadde komponert til Gunfight at Red Sands så han strittet imot med alle midler. Morricone hadde heldigvis blod på tann og smisket seg innpå den bestemte regissøren ved å fortelle at de hadde gått i samme klasse en tid da de var barn. Hvis dere søker på nettet så finner dere garantert klassebilde som viser både Leone og Morricone i uniform…

Resten er selvsagt historie!

Fistfull of Dollars ble en gigantisk suksess i Italia i 1964. Nærmere tre år senere kom den omsider til USA hvor distributøren ga Sergio Leone et mer ”slående” navn.

Nemlig Bob Robertson. Dette var heller ikke noe nytt siden de fleste amerikanske distributører ga både regissører og skuespillere mer “korrekte” navn. Mario Bava som vi virkelig har diskutert her inne gikk under navnet John M Old og senere benyttet sønnen John M Old JR.

Akira Kurosawa saksøkte filmselskapet siden de aldri hadde kjøpt rettighetene til Yojimbo. Kurosawa vant og skaffet seg en god slump med penger samt royalties i filmen. Forøvrig har han uttalt senere i en rekke intervjuer at Leone hadde laget en meget god re-make:).

Det ble laget flere hundre western filmer i Italia de neste 15 årene. De ble produsert med alle typer budsjetter og i de merkeligste former.

(Ringo Starr fra The Beatles spilte bad guy i denne)

Sergio Leone satt som tideligere skrevet en standard for hvordan denne typen film skulle lages og mange produsenter gjorde det de kunne for å lage western som var tilnærmet lik Fistfull of Dollars. Ofte løste de dette ved rett og slett ansette Ennio Morricone som komponist eller andre folk som hadde jobbet med Leone på hans filmer.

Allikevel var det filmskapere som ønsket å definere sjangeren på sin egen måte. Sergio Leone hadde sammen med Clint Eastwood skapt en kynisk og ikke minst upersonlig helt. The man with no name karakteren handlet kun for egen vinning og dette ønsket regissør Duccio Tessari å gjøre noe med. Tessari som hadde jobbet ukreditert som manusforfatter på Fistfull of Dollars kom opp med en ny helt. Nemlig Ringo spilt av Giuliano Gemma(Montgomery Wood)…

Riktignok er ikke den første filmen A Pistol for Ringo så mye å skryte av, men oppfølgeren The Return of Ringo er en av de beste europeiske westernfilmene som noensinne er laget. Ringo rettunerer fra krigen og finner ut at hele hans eiendom er stjålet, familien er myrdet og hans forlovede skal ufrivillig gifte seg med den meksikanske banditten som er skyld i hele elendigheten.

Filmen fremstår som sjelden emosjonell innenfor en sjanger med en av de feteste kulhetsfaktorene noensinne innen filmmediet. The Return of Ringo ligger nærmere amerikansk fortellertradisjon enn Sergio Leones westerns, men den er uansett penslet med de italienske eksessene.

Så var det endelig Sergio Corbucci. En mann som senere har blitt referert til som ”The other Sergio”. Corbucci regisserte flere westernfilmer i farvannet av Fistfull of Dollars, men han brukte tid før han fant en stil som ikke bare var et billig avtrykk av amerikanske filmer i samme sjanger.

Det var ikke før i 1966 og etter 3 – 4 westernfilmer at Sergio Corbucci hevdet seg helt i toppskiktet med Django.

Scenen i Quentin Tarantino’s Reservoir Dogs hvor Vincent Vega kapper øret av en politimann er en hyllest til nettopp denne filmen.

Det ble ikke laget en oppfølger til den originale Django før en gang på slutten av 80 tallet, men det ble produsert over 30 bastarder som hadde navnet ”Django” i tittelen. Av disse er nok Django the Bastard den mest interessante siden Clint Eastwood lot seg inspirere av den da han regisserte sin film High Planet Drifter.

Django Kill er også en film som er verd å skaffe seg…

Selv om Sergio Corbucci er mest kjent for Django så er han absolutt beste film Companeros fra 1970 med Tomas Milian, Franco Nero(som forøvrig spiller svensk) og Jack Palance i de største rollene.


Mario Bava!

Dette har blitt diskutert en rekke ganger, men jeg var så heldig at jeg fant et klipp på youtube som setter det hele i perspektiv, men først litt dilldall.

Hvis man leser filmhistorie så dreier den seg om epoker og de store tenkerene innenfor filmmediet. Bortsett fra noen ganske få så har de fleste kommersielle filmskapere gått litt under radaren og særlig gjelder dette regissører som har jobbet med det som har vært ansett som ren søppel.

Horrorfilmen har i liten grad blitt verdsatt som annet enn billig møl som kun har et formål. Nemlig å bringe masse penger i kassa. Her til lands har grøss og gru fått fotfeste og hvis det bare kommer noen kreative ideer så kan sjangeren få et langt liv på dette lille berget, men nok om det.

Regissøren jeg vil snakke om er italieneren Mario Bava som gjorde seg bemerket internasjonalt med sin film The Mask of Satan fra 1960. Før dette hadde han jobbet som fotograf på en rekke filmer og hans talent med kamera var upåklagelig.

Martin Scorsese fortalte i et intervju at han elsket å sette på Mario Bava filmer i flere rom for så å spasere mellom dem og bare ta inn atmosfærene. Hollywood legender som Brian De Palma, Ridley Scott, Tim Burton og en rekke andre nevner Mario Bava som en viktig kilde til deres egen forståelse av filmspråket.

Så var det tilbake til youtube klippet jeg snakket om i starten.

Alien regissert av Ridley Scott fra 1979 har blitt beskyldt for å være en blåkopi av en Mario Bava film. Dette er selvsagt rykter som har virret blant de absolutt største filmnerdene som finnes der ute, men det gjør ikke historien mindre sann. Dere husker sikkert scenen hvor astronautene går til det ukjente romskipet som sender ut nødsignaler?

Vel! Sjekk ut denne biten fra Bava’s hyperbillige Planet of the Vampires fra 1965!

Jeg bare nevner det…


Dokksmokk!

Å lage dokumentarfilm består av en uendelig stor dose tålmodighet og ikke så rent lite flaks.

Da jeg for noen år siden regisserte filmen Natural Born Star så hadde vi praktisk talt ikke noe arkivmateriale bortsett fra noen få slitne videoer og et lite billedalbum hovedpersonen Fred Robsahm hadde spart på. Selvsagt måtte vi slenge om oss med hvite løgner da prosjektet skulle selges. Faktisk var de ikke så hvite heller siden det egentlig var snakk beksorte løgner og lite annet. Vi hadde ikke en dritt, men jeg tenkte at det på et eller annet tidspunkt ville løse seg.

For de sinnsykt mange som ikke har sett filmen så handler den om en nordmann som var b-film skuespiller i Italia på 70 tallet, men livet hans  tok en ny vending på 80 tallet slik at tingene han en gang hadde for lengst var borte da vi satt i gang i 2004. Siden filmen skulle fokusere på årene i Italia var det selvsagt naturlig at man skulle ha horder av bilder og ikke minst filmsnutter av både Fred Robsahm og de menneskene han hadde rundt seg på den tiden.

Den lille tryggheten jeg lente meg tungt mot var at Fred mente at hans tideligere samboer i Italia, Agostina Belli hadde en stor kommode hvor det fantes en uendelig mengde med bilder, artikler, filmer og alt vi måtte ønske. Dette fikk vi ikke se før vi omsider kom oss til Italia helt på slutten av innspillingen, altså nesten tre år etter at prosjektet ble satt i gang og det skal sies at svetten rant i strie strømmer utover sengen min noen ganger siden filmen ikke kunne la seg gjøre uten dette materialet.

I tillegg trodde alle som var involvert at vi satt på horder av godteri.

Heldigvis HADDE Agostina Belli en gigantisk kiste full av bilder, artikler og alt vi måtte trenge for visuelt å kunne fortelle historien til Fred Robsahm… Så det løste seg… Hipp hurra for det…

Allikevel anbefaler jeg ikke en slik arbeidsmetode siden man kan bli pilleknasker av langt mindre og nå har jeg lært at man må ha en plan b, en c og sikkert en d også. Pokker! Ingenting er trygt før man har slengt inn hele alfabetet!

For tiden jobber vi med å skaffe arkiv til Pushwagner og dette kan også se ut til å bli en liten nøtt. Faktum er at vi har blitt lovet materiale, men i ettertid har folk bestemt seg for å holde det tilbake siden de kanskje kan gjøre noen kroner på det senere eller rett og slett lage sin egen film på et eller annet tidspunkt. Noe som selvsagt gjør vår jobb vanskeligere og på mange måter føles det som om noen bare river ut flere sider av manus for så å kreve at vi fortsetter uten.

Poenget mitt er uansett og ikke sette i gang den ferdige skissen av filmen før man faktisk vet hva man har å rutte med.

Hariton Pushwagner er da også en mann som har levd mange liv og flere av hans tideligere eiendeler har blitt borte på veien. Inkludert hans egen kunst.

Alt handler om tilgang…  Det er en spennende tid…


HALV PRIS PÅ FORMIDDAGSKINO OG INGEN HODER SOM DEKKER LERRET!

På onsdag hadde jeg bursdag og jeg har nå offisielt rundet 35 år. Det er nesten latterlig å tenke på at min far og mor hadde to barn, stort hus, båt, bil, hytte og ikke minst solide jobber da de var på denne alderen. Mer skal jeg ikke si om den saken, men det er artig å være boms og filmarbeider også. Fordi man er ganske fri og kan eksempelvis gå på formiddagskino når det måtte passe. For tiden jobber jeg rett ved Saga kino så denne dagen var perfekt til å sjekke ut Quentin Tarantinos nye film, Inglourious Basterds i lunsjen. Forøvrig kan man lett slippe unna med slike ting i filmbransjen ved rett og slett kalle det ”research”;).

Nok om det…

Filmens tittel er en slags homage til Enzo G. Castellaris The Inglorious Bastards fra 1978. En liten perle av en film for de som måtte ønske å vite noe om den, men bortsett fra tittelen så er det fint lite slektskap mellom de to historiene.

En liten digresjon nå siden Castellaris film inntil få år siden var nærmest umulig å drive opp. En kompis av meg som går under navnet ”kultkongen” hadde selvsagt ervervet seg en gammel kopi under en jakt på byens bruktfilmsjapper. Deretter la han verket ut på E-Bay og kort tid etter fikk han en henvendelse. Det var faktisk Enzo G. Castellari selv som i flere år hadde prøvd å spore opp en kopi av filmen og var nå selvsagt mer enn villig til å gulpe opp noe kroner for den…

Forøvrig kunne jeg skrevet langt mer om Castellari siden han på 70 tallet lagde en rekke virkelig bra filmer som blant annet John Woo skamløst har stjålet fra på sin ferd til stjernestatus. Riktignok hadde heller ikke Castellari hatt så mange smarte ideer hvis det ikke var for mesteren og fyllefanten Sam Peckinpah, men han gjorde dette språket til sitt eget og skapte en mer balletpreget stil som John Woo i de senere år har blitt meget kjent for.

Så var det Quentin Tarantino da og hans Basterds… Den er helt fantastisk!!! Det kunne ikke vært et bedre comeback etter den litt traurige Death Proof!


Det verste er at jeg trodde dette skulle funke!

Egentlig synes jeg den eneste virkelig habile filmen Tom Tykwer har laget er hans debut, Dødelige Maria. En film jeg hadde gleden av å se i kjelleren på Klingenberg en gang på 90 tallet. Vintersøvnen har jeg aldri sett så jeg lar den gå forbi alle de meninger jeg måtte ha om denne regissøren og hans meritter…

Nå skal det sies at jeg har forholdt meg ganske nøytral eller gjespende til filmer som Løp Lola Løp, Heaven og The Princess & the Warrior.

I 2006 derimot, spyttet han noen svære snørrklyser på min yndlingsbok, Parfymen og filmatiserte den uten sjel eller kløkt. Av de mange skuffende kinobesøkene jeg har hatt i mitt liv så var nok denne blant de absolutt ti verste jeg har opplevd.

I kveld så jeg The International som har fått en del oppmerksomhet og ikke minst enkelte gode kritikker. Traileren lovet også noe virkelig spennende…

Finans og pengeguruer med mye makt er inn for tiden og selvsagt kommer det til å dukke opp en rekke bank og finansthrillere de neste årene. Enkelte av dem kommer sikkert til å bli riktig så gode, men det er egentlig ikke The International. Den lover fryktelig mye i starten og jeg var ganske sitrende etter en intens, kald og godt orkestrert åpningsscene. Etter dette går filmen inn i en signalrød snor av forutsigbarheter og det eneste jeg satt igjen med var bra foto, habilt skuespill og litt ambient musikk som tidvis var ganske tøft å høre på.

Det er mulig noen vil lese noe stort inn i dette og det kan godt være jeg er treg, men ærlig talt!!! Personlig er jeg glad jeg ikke kjøpte filmen på blu-ray for da hadde jeg kastet bort ytterligere 150 kroner på vaset.