En liten post!

Det er lenge siden jeg har blogget. Derfor gjør jeg det nå. Hvis sant skal sies har jeg hatt andre ting å bruke tiden på.

Pushwagner er fremdeles i produksjon og det er fristende å legge sangen ”Evighetsmaskinen” på ettertekstene som et symbol på hele produksjonsprosessen. For første gang har jeg virkelig følt på kroppen hvordan det er å lage film om en person man ikke har hundre prosent tilgang på. Eller det vil si… For meg er det egentlig helt greit, men produsenten har nok tidvis vært fristet til å rive ut hele manken ved roten. Noe som sier litt siden han har mye hår på knotten.

Pushwagner er ikke bare et mangefasetert menneske. Han er en stjerne og alle vil ha sin del av kaka. Himmel.

For en tid tilbake ble vi plukket ut til å være NFI’s wildcard under Nordisk Forum i Bergen. Dermed måtte vi kaste oss rundt å komme opp med en effektiv pitch som ikke kunne vare mer enn til sammen syv minutter.

Vi bestemte oss for ikke å lage en klassisk pilot som i korte trekk forteller hele historien, men heller sette sammen scener som kunne fortelle noe om hovedkarakteren og ikke minst hvordan vi visuelt skulle presentere prosjektet.

Kunstnerportretter er ikke det mest salgbare på et forum og kjøpere har en tendens til å trekke lange gjesp med en gang man hører ordet ”kunstner”. Derfor ville vi presentere filmen verbalt så nøytralt at det grenset til det kjedelige. Etter presentasjonen skulle bildene heve hele konseptet til et nytt nivå. Om det fungerte helt som vi ønsket er lite trolig selv om pitchen på mange måter var bra. Pushwagner er ingen ordinær kunstner og det kan trygt sies at det taler til konseptets fordel. Flere vil kjøpe filmen og den kommer trolig til å dukke opp på tv skjermer både her og der i løpet av de neste to – tre årene.

For tiden jobber vi med den endelige kinosøknaden og vi vil vite noe om filmens visningsformat en gang desember eller tidelig på nyåret.

Jeg kommer tilbake med mer… Kino eller tv… tja…

I mellomtiden kan dere ha det hyggelig med:


TILBAKE TIL TEMPUS FUGIT…

For en liten tid tilbake tilbrakte jeg et par dager i Haugesund under filmfestivalen.

Vi spilte inn scener til Hjelp, vi er i filmbransjen som jeg har en liten rolle i. Noe som var riktig stas med tanke på den gode behandlingen jeg fikk. Det å bli fraktet frem og tilbake fra et filmsett, få servert drikke rett i hånden og ikke minst kun konsentrere seg om den karakteren man spiller er sjelden kost for en dokumentarist.
I tillegg fikk jeg en stor Snickers for de timene og dagene jeg jobbet ekstra. Sistnevnte var ment som en spøk, men produsenten fulgte det opp.

Faktisk skulle jeg gjerne gjort det om igjen…

Under en tagning dultet jeg borti et bord så blant annet en brosjyre ramlet i gulvet. Til min store overraskelse sto det at kortfilmen, Tempus Fugit skulle ut på DVD sammen med de andre Fuzzgrøssene som ble laget i samarbeid med Filmfondet Fuzz i 2008. TV2 spyttet også inn litt kroner, men det var vel ikke til mer enn et par pølser og noen hamburgere.

Prosjektet startet med en manuskonkurranse som vi altså klarte å vinne sammen med tre andre selskaper, produsenter, forfattere og regissører. Resultatet ble fire kortfilmer.
Tempus Fugit ble regissert av meg.

Filmene er utgitt i samarbeid med Norsk Filminstitutt og de har spurt om jeg ikke kan skrive litt om prosessen.

La det være sagt med en gang at jeg aldri har vært superfornøyd med noe jeg har laget. Det er ikke en god egenskap, men når jeg ser mine egne produksjoner frembringer det som regel forskjellige grader av kvalme, brekninger eller generell missnøye. Jeg tipper det handler om at alle ideer er langt bedre enn det ferdige resultatet. Prosessen føles i stor grad som en eneste stor nedskjæring.

Tempus Fugit er vel den filmen som har resultert i mest putedeng, svettetokter og mørke drømmer om total selvdestruksjon. En psykolog ville trolig kalt det narsissisme og det er sikkert helt korrekt. De som velger å kalle det barnslig kan skyte seg i leggen!

Da legger vi personlige ting til siden og kommer til poenget. Hva er galt med Tempus Fugit? Ikke alt, men litt for mye. Når det er sagt er det uansett den viktigste produksjonen jeg har vært igjennom siden det tross alt er tabbene man vokser på. Hvis man evner å ta kritikk da.

Ideen til Tempus Fugit er god synes jeg. En gjenstand som kan fortelle deg akkurat når du dør er et fint utgangspunkt for litt visuell uhygge.

Under finner dere skissene vi fikk laget av mekanismen. Symbolene på skivene er numeriske symboler hentet fra forskjellige tider og nasjoner.

Problemet er at kortfilmformatet i liten grad tolerer store filosofiske problemstillinger. Determinisme er store greier og det var i overkant mye vi ville klinke inn på 24 minutter.

En viktig lærdom for min del er at de preferansene jeg har kommer fra spillefilm. Det gjelder forøvrig ikke bare meg siden dette er et ganske vanlig problem med kortfilmer. I stedet for å gripe fatt i filmspråk, atmosfære og tempo blir det fryktelig viktig å pumpe ut et lass med informasjon. Gjerne levert igjennom søvndyssende dialog.

Enkelte ganger blir det så ille at filmen ville fungert like godt og kanskje bedre som et radiohørespill. Hva er poenget med å lage film da? Radio er dessuten langt billigere og publikum er stort!

Kortfilmer blir for det meste sett av sære filmfolk, nerder, buffer og intellektuelle med store tykke brilleglass. Selvsagt er jeg en av dem…

Det kanskje største problemet med filmens manus er at hovedpersonen går fra å være en ganske selvsikker kar til et emosjonelt vrak i løpet av 24 minutter. Den kurven blir så bratt at den følelsemessige biten blir skåret helt bort. Det er vel forståelig, men ikke mer enn det. I tillegg er det litt vanskelig å definere om dette er seriøst eller en litt ”trashy” spøk. Personlig ville jeg lage dette som det reneste søppel. Forfatteren ville være filosof. Med andre ord ble det en del kakling oss i mellom.

De stedene filmen faktisk fungerer er når bildene forteller og ikke dialogen, eller karakterene. Slik sett mener jeg at filmens kuleste scene er når tre karer simultandrikker kaffe etter at en pasient som har påstått at han skal dø på et gitt tidspunkt faktisk gjør det.

Nok om det.

I grunnen er det underlig at fokuset lå så sterkt på forklaringen når jeg personlig liker de grøsserne som er uforklarlige. De fleste av oss har en frykt for det ukjente. Det vi ikke kan se. Her burde kjernen i prosjektet ligget.

Jeg kunne selvsagt tatt for meg de tekniske aspektene med filmen, men et sted må man rett og slett stoppe. Alt i alt er filmen helt grei. Tjobing!


TILBAKE TIL PUSHWAGNER!

Det er nærmere to år siden vi filmet de første opptakene til dokumentaren om Terje Brofos/Pushwagner. Hvor mange timer med materiale som foreligger er jeg ikke sikker på, men i disse dager lager vi røffe skisser av enkelte scener slik at vi kan få en oversikt over hvilket styrker og ikke minst hvilke svakheter det filmede materiale har.

Selv om man har detaljerte prosjektskisser og ikke minst godt planlagte opptaksdager vil dokumentaren alltid leve sitt eget liv. I større eller mindre grad. I tillegg bør man i mine øyne som regissør være åpen for alle de uforutsigbarheter som til syvende og sist kan gjøre historien enda bedre. Skal dette forfines med et flott begrep kall det gjerne usikkerhetens visdom.

Personlig tror jeg den største feilen man kan gjøre er å gå inn i virkeligheten fast bestemt om hva utfallet måtte være. Da går man glipp av mye. Det samme gjelder om du på en eller annen måte har forhåndsdømt den eller de filmen handler om.

Likevel lønner det seg å ha et tema man kan forfølge i hvert opptak slik at det på en eller annen måte dannes røde tråder. Min erfaring er at karakteren i stor grad trekker disse tingene frem selv. Som regissør handler det slik jeg ser det om å stille riktige spørsmål og ikke minst skape et filmatisk rom hovedkarakteren er komfortabel med. Det er hevet over all tvil at en person som trives gir mer av seg selv enn en som ikke gjør det.

En annen ting vi ofte gjør er å filme det meste som skjer. Kamera er sjelden av. Etter min erfaring har det nemlig vist seg at fantastiske scener dukker opp når du aller minst venter det. Eksempelvis på vet til en location eller etter at man egentlig har filmet situasjonen man var på jakt etter.

Flere av de sterkeste scenene i både Alt om min Far og Natural Born Star har blitt til på denne måten, og det ser ut som om dette er tilfellet også med Hariton Pushwagner.

Under ser dere den siste konfrontasjonen i Alt om min Far som vi under klippen kalte for High Noon sekvensen. Jeg viste at min far måtte ned på en eller annen måte, men alle mine forsøk var halvveis inntil vi “bare” skulle ned å filme et macrobilde av min fars øye. Dette endte i en diskusjon om teknikk som av en eller annen grunn ledet opp til den mest personlige samtalen vi hadde under hele innspillingen.

Uten denne scenen ville filmen trolig fått en ganske svak slutt.

Før sommerferien klippet jeg sammen flere scener til Pushwagner i forbindelse med et seminar i forkant av kortfilmfestivalen. Scenene er i stor grad basert på materiale skutt før og rett etter det som er planlagt. Dette fordi mye av filmens fokus bygger på dette premisset. Eller kall det gjerne et dogme om du vil!

De siste to ukene har vi også fått inn klipper Erik Andersson som har studert alt som er filmet og sett gjennom mine forslag til scener. Han har friskere øyne enn meg og har allerede klippet eksempler basert på materiale jeg har kastet for lenge siden. Her kommer selvsagt enda et av mine prinsipper som regissør frem. La staben slippe til. Ikke bare gå etter din egen nese, men åpne opp for alle muligheter.

I løpet av neste uke håper jeg vi har noen ideer om hva som skal filmes for bedre å binde det hele sammen til et resultat vi og andre setter pris på. Nå har vi nemlig kommet ditt hvor all intuisjon, åpenhet og nødvendige tråder samles sammen slik at man kan finne frem til en forståelig dramaturgi.


EUROCRIME!

Det har kommet et ønske om en blogg som omhandler italienske politifilmer som hadde sin storhetstid på slutten av 60-tallet og frem til slutten av 70-tallet. Jeg kan ikke si nei til noe slikt.

Eurocrime eller Poliziotteschi som de ble kalt i hjemlandet var en sjanger som ble svært populær etter at amerikanske filmer som Bullit, The French Connection og Dirty Harry hadde gått sin seiersgang verden over. Italia var på 70-tallet ekstremt korrupt og politiet sto nærmest hjelpeløse mot mafia og skitne politikere som mottok penger under bord, stoler og hvem vet hva annet. Disse konfliktene dannet ofte utgangpunktet for de italienske actionfilmene. Som regel illustrert ved hjelp av en rimelig hissig, ensom og munnrapp politimann som trosser det meste for å komme til bunns i saken.

Filmene har heftige biljakter, stilistiske skytescener, halsbrekkende stunts, tøff musikk og karakterer totalt ute av kontroll. Enkelte Eurocrimes får selv de villeste amerikanske sjangerfilmer til å se ut som en slapp tur i parken.

Her er et par klassiske tittelsekvenser.

Under finner dere to av de bedre biljaktene.

Regissører verd å nevne er Fernando Di Leo, Umberto Lenzi, Stelvio Massi og ikke minst Enzo G. Castellari som jeg har skriblet om før. Uansett var han den som leverte de mest stilistiske filmene i denne sjangeren. Han begynte på 60 tallet som regiassistent, men avanserte fort til regissør. Etter en rekke mer eller mindre lovende westernfilmer regisserte han actionfilmen High Crime (1973). Den regnes for å være den beste politifilmen som ble laget i Italia på 70-tallet. Senere regisserte han Street Law(1974), The Big Racket(1976), The Heroin Busters(1977) og til slutt den middelmådige Day of the Cobra(1980).

Referansene til Sam Peckinpah er mange. Allikevel fant Castellari sin egen stil. Noe som ble helt åpenbart da han gikk tilbake til westernfilmen i 1974 med Keoma. Dessverre rotet han det skikkelig til på 80-tallet med et hav av utilgivelig dårlige filmer som blant annet The Bronx Warriors, The New Barbarians og den hysteriske kalkunen Striker. I tillegg til dette sto han bak den største Jaws kopien noensinne. Nemlig The Last Shark. Filmen ble forøvrig en stor suksess i USA helt til Speilberg selv satt en stopper for de europeiske kopistene… Nok digresjoner!!!

Under finner dere et par kule scener fra High Crime.

For lettere å distribuere filmene blant annet i USA plukket produsentene ofte amerikanske og engelske skuespillere som George Harrison, John Saxon, Henry Silva og Jack Palance i mindre eller større roller. Til og med Kirk Douglas var innom sjangeren med The Master Touch (1971) og Charles Bronson spilte hovedrollen i Violent City (1970). Sistnevnte er en av de mest sofistikerte filmene som ble laget denne perioden.

Allikevel var det stort sett italienerne selv som tok hovedrollene. Den kanskje største av dem alle var Maurizio Merli som i starten gikk under tilnavnet ”the poor man’s Franco Nero”. I løpet av 70-tallet ble han en av de største actionstjernene i Italia.

Her en klassisk Merli Scene.

Tomas Millian ble en gjenganger i diverse skurkeroller. Noe han var helt fantastisk til. Hans mest minneverdige skurk er Giulio Sacchi i Almost Human (1974). Trolig er det en av de hundre slemmeste karakterene som noensinne har vært på film.


NINJA, NINJA, NINJA OG NINJA!

Kommandør Treholt og Ninjatroppen nærmer seg norske kinoer raskere enn enkelte kan si blåbærpai. Da er det på tide å lade opp med en skikkelig topp fem liste over de beste ninjafilmene som er laget.

Sjangeren var ganske kortlivet og hadde sin storhetstid på slutten av 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet. Her til lands kom aldri filmene på kino, men man fant dem i de fleste videobutikker. Dessverre ble de fleste norske utgivelsene skamklippet slik at det knapt var action tilbake. Heldigvis var det enkelte utleiere som hadde et utrimmet eksemplar liggende bak disken slik at man kunne nyte filmene i sin originale tilstand.

Så til listen:

Enter The Ninja ble regissert av Meneham Golan i 1981 med det italienske ikonet Franco Nero i hovedrollen. Om filmen er ment som en spøk er litt vanskelig å si, men jeg misstenker at humoren er svært ufrivillig. Dialogen og handlingen overgår selv de verste norske produksjonene fra samme periode.

Her er et godt eksempel på dialog:

Ninja? Oh ninja? MR PARKER! I WANT MY BLACK NINJA… AND I WANT HIM NOW!

Allikevel er Enter the Ninja en suveren ener! For uansett hva du måtte mene er det en helt uforglemmelig opplevelse.

Under finner dere det jeg mener er en av filmhistoriens mest absurde dødsscener. Hvis noen skulle sitte på en bedre så link den opp til denne bloggen med eneste gang!!!

Ninja Terminator regissert av Godfrey Ho i 1985 var den første skikkelige ninjafilmen jeg så. Trolig snurret den igjennom videospilleren syv til åtte ganger før den ble levert tilbake til butikken. Spaghetti western og b-film helten Richard Harrison spiller hovedrollen. Han takket faktisk nei til å spille the stranger i Fistfull of Dollars på 60-tallet, men anbefalte Sergio Leone å ta kontakt med en annen amerikansk skuespiller. Nemlig Clint Eastwood. Nok om det…

Etter at den italienske filmindustrien sovnet stille inn på tidelig 80-tallet spilte Richard Harrison i en rekke c, d, e og f filmer blant annet på Fillipinene og nå var det Hong Kong som sto for tur.

Avtalen var at han skulle spille i et par ninjafilmer.

Det han ikke viste var at regissør Godfrey Ho hadde en slu plan. Nemlig å bruke opptakene med Harrison i 10 – 12 filmer. Noe som resulterte i en rekke så dårlige produksjoner at selv en garvet z-film skuespiller fikk knust siste rest av en allerede fallende karriere. Godfrey Ho fikk etter dette tilnavnet Hong Kongs svar på Ed Wood. Hvis dere tar en titt på filmene hans så er det en meget passende tittel. Fantastisk!

Når det er sagt så er Ninja Terminator den absolutt beste av Godfrey Ho’s dusin av rariteter.

Under er en svært klassisk scene.

Legg merke til den abstrakte lyddesignen, de frenetiske zoomene og ikke minst lykketerningen som dukker opp mot slutten. Selv hadde jeg en slik terning i lommen nesten et helt år etter at jeg hadde sett filmen. Det er helt åpenbart at min kritiske sans var en smule svakere enn den er i dag, men at dette er bra humor hersker det liten tvil om.

American Ninja regissert av Sam Firstenberg i 1985 er en av de mer påkostede filmene i denne sjangeren.

Michael Dudikoff som spiller hovedrollen var ikke selv trent i kampsport og dette preger selvsagt filmen. Ganske mye egentlig. På mange måter føles det som det meste går litt for sakte.
Uansett hører den med på listen blant ninjafilmer som bare må sees for det er noe kult med denne litt underlige historien. I tillegg ble den en suksess. Noe som resulterte i en rekke oppfølgere av svært variabel kvalitet.

Sho Kosugi ble et kjent navn innen ninjafilmen på 80 tallet. Hans beste film er Pray for Death regissert med litt innsikt av Gordon Hessler. Til tross for latterlig dårlig skuespill og et ganske rotete plott har filmen mange bra action scener. Enkelte er blant de beste innen sjangeren. De er nå selvsagt en smule utdatert så her må dere bare ta på retrobrillene.

Her er et lenger intervju med stjernen selv. Fett! Han er urkjedelig!

Til slutt må jeg bare ha med ninjafilmen over alle ninjafilmer! The Octagon fra 1980 med Chuck Norris i hovedrollen.

Regissør Eric Karsson later til å ha ganske kontroll, men hva som er poenget med ekko på Chuck Norris indre monolog kan man undres over. Ganske mye også. Det er nemlig helt på trynet og jeg er ganske sikker på at effekten utgjør nærmere 50 prosent av filmen.

Under finner dere en døv og ikke minst ekstremt lite morsom kritikk av The Octagon, men ekkoeffekten er godt representert.

Da er vi nesten i mål… Bare en liten ting til.

Jeg må bare vise dere Godfrey Ho’s kanskje mest bisarre påfunn. Jeg skulle gjerne vært på produksjonsmøtet hvor denne ideen ble presentert første gang.

Tjobing!


G. I Joe, Mask, Transformers og annet kos!

Etter at min far flyttet fra min mor da jeg var rundt 12 år gammel kjøpte han et hus med innlagt kabel tv. Dette var på slutten av 80 tallet og det var slettes ikke vanlig at folk og familier hadde noe som kunne defineres som en kanalpakke slik som i dag. Eksempelvis hadde min mor som jeg bodde hos kun NRK med tilløp til Svensk tv 1 – 2 hvis været var ekstremt bra. Noe som stort sett skjedde om sommeren.

Hos min far derimot hvor jeg bodde annenhver helg og hver onsdag var det kanaler som Super Channel og Sky Channel som sto for det meste av underholdningen. Serier som He-Man, Mask, Transformers, G.I Joe og den litt mer sofistikerte Robotech måtte sees så ofte som mulig. Med andre ord ble det sett svært mye tv hos min far.

Noen ganger var det snakk om hele dager til ende.

Mellom hver episode ble det vist horder av reklamer for leketøy som var tilknyttet nettopp de forskjellige seriene. Det er hevet over all tvil at dette dreide seg om å selge leker og leketøygiganter som Mattel, Hasbro, Matchbox og Kenner rasket inn milliarder av kroner på sin kalkulerte og relativt manipulative industri. Moralen lagt til side så elsket jeg disse seriene og mine foreldre viste hva de skulle kjøpe til jul og bursdag.

Min personlige favoritt blant disse seriene var Mask. Dessverre var jeg tykk nok i hodet til å selge unna mesteparten av samlingen for en latterlig lav pris på 80 tallet. Det eneste som ble igjen var min yndlingsbil. En orange jeep som kan løftes opp slik at den får gevær både foran og bak. I tillegg har den en avtakbar motorsykkel og et ekstrahjul som kan skytes ut som en slags katapult. Den står fremdeles på hyllen min sammen med noen utvalgte Star Wars figurer her i leiligheten.

Da inviterer jeg dere til å komme med deres barndoms tv minner.


Edge of Darkness

I 1985 regisserte Martin Campbell den tidvis sjelsettende tv serien, Edge of Darkness. Serien spilte på den kalde krigen, konspirasjoner og 80 tallets tunge atomspøkelse. Skuespillet er plettfritt og regien nærmest uten feil og ikke nok med det. Eric Clapton og Michael Kamen komponerte et fantastisk score. Bare hør!

Nylig ble serien re-lansert på dvd så det er like greit at dere bare får ræva opp fra sofaen og løper ned til nærmeste butikk hvor dere kan kjøpe den!!!

Dessverre kunne ikke Martin Campbell la prosjektet ligge og i år kom den amerikanske re-maken på kino med Mel Gibson i hovedrollen. Denne kan dere like gjerne stå over før som sist. All magien fra serien er revet bort til fordel for flate karakterer og ikke minst en nesten utenkelig våsete slutt.

Dere er herved advart!!!


Synthen! B-filmens fantastiske våpen!

Jeg la inn dette på Thor Joakim Hagas blogg i går, men jeg mener det er helt riktig å flytte den over på min egen blogg siden cult, trash og fantastisk b-film materiale hører hjemme i denne lille mørke avkroken av Montages.
Dette er min topp 10 liste over fantastiske synth soundtracks.

De er forøvrig ikke puttet i noen prioritert rekkefølge siden noe slikt ville være alt for vanskelig. Skru opp volumet!


The Burning er ikke verdens beste slasherfilm, men Rick Wakemans score er blant de beste som ble laget i denne perioden.


Fabio Frizzi satt tonene til flere av Lucio Fulci’s svært lite kostbare horrorfilmer på 70-80 tallet. Komponert fort og billig, men meget effektivt og ikke minst atmosfærisk.


Ennio Morricone er ikke beryktet for sine mange synther så dette er nok blant sjeldenhetene. En underlig blanding dette og ikke minst et ukonvensjonelt soundtrack fra mesteren.


Walter Rizzati er ikke kjent i det hele tatt og det er jommen ikke så mange filmer han har laget musikk til heller. House by the Cemetery er hans absolutt beste.


Selv om mange mener The Thief er Tangerine Dreams beste soundtrack så vil jeg mene at The Sorcerer er like bra og kanskje enda bedre. I det hele tatt er dette meget undervurdert. Noe forøvrig filmen også er.


Keith Emerson er mest kjent som Emerson i Emerson, Lake & Palmer, men også han har komponert et knippe med svært variable soundtracks. Inferno(Dario Argento) var hans første og absolutt beste.


Simon Boswell har komponert musikk til norske filmer som Naboer(Pål Sletaune), Rovdyr(Patrik Syversen) og Slipp Jimmy Fri(Cristopher Nilsen). På 80 – 90 tallet satt han tonene til blant annet Alejandro Jodorowsky’s Santa Sangre og Richard Stanley’s Hardware og Dust Devil. En meget flink, men alt for lite kjent komponist som er verd å lytte til.


En topp ti liste over synth/progrock soundtracks krever et eller flere bidrag fra den italienske gruppen Goblin. Dario Argento hyret dem til å bearbeide musikken til Giorgio Gasslini på filmen Profondo Rosso. Dette ble resultatet.


Goblin ble splittet på sent 70tall, men Claudio Simonetti fortsatte å komponere elektronisk musikk for Dario Argento. Dette enkle stemningsfulle temaet er hentet fra Terror at the Opera. Forøvrig en interessant film på mange måter. Ikke minst bruker Argento rockemusikk på alle drapscenene. Noe som mildt sagt er meget underlig.


på grunn av rettighetproblemer kunne ikke Goblin krediteres for å fremføre musikken til Stelvio Cipriani på den italienske thrilleren Solamente Nero.

Sånn det var noen toner fra b-filmens verden.


NOEN FETE TRAILERE!

Filmtrailere har igjennom historien stort sett vært bygget på de samme prinsipper og formler. Heldigvis finnes det noen hederlige unntak som skiller seg ut i en uendelig mengde av lange gjesp.

Bare sjekk disse:

Da er det opp til dere å komme med flere!


DORIS WISHMAN: the queen of pulp!

10 August 2002 døde den kvinnelige regissøren, manusforfatteren, produsenten og klipperen Doris Wisham i en antatt alder av 82. Hun fortalte nemlig aldri noen sin alder. Selv om passet hennes avslørte at hun var født 23 April 1920 så mente enkelte familiemedlemmer at hun var rundt 10 år eldre enn det.

Wishman som blant annet har blitt titulert the greatest female exploitation director in history og the female Ed wood laget en rekke filmer i sin karriere med titler som Blaze Starr Goes Nudist, Bad Girls Go to Hell, Agent 73 og The Amazing Transplant(den første filmen om en penistransplantasjon). I perioden 1960 og helt frem til sin død i 2002 laget hun nærmere 30 spillefilmer. Den siste produksjonen hun var involvert i ble faktisk ikke ferdigstilt før i 2007. Sistnevnte trenger dere ikke å bry dere særlig med. Wishman leverte helt klart sine beste filmer fra 60-70tallet.

Da hennes første mann Jack Abrahms døde ble Doris Wishman fryktelig deprimert og trengte noe å gjøre som kunne holde henne aktiv den tiden av døgnet hun var våken. Valget falt på å produsere film. Dette kom selvsagt ikke helt ut av det blå siden Wishman hadde studert skuespill ved Hunter College. I tillegg hadde hun jobbet med film distribusjon.

På 60 tallet ble det funnet et lite smutthull i loven angående nakenhet på film. Så lenge det foregikk på et sted nakenheten var ”naturlig” var det ikke noe problem. Dermed ble sjangeren Nudie-Cuties født. Kort fortalt var dette som regel ganske flåsete komedier hvor handlingen var lagt til nudistleirer eller lignende. Filmene var også mer eller mindre forbeholdt de amerikanske Grindhouse kinoene.

Grunnet sjangerens suksess kastet Doris Wishman seg på og debuterte med Hideout in the Sun i 1960. Plottet er enkelt nok om to tyver og et gissel som går i dekning på en nudistleir. Noe som resulterer i en rekke morsomme og lettkledde situasjoner. Filmen er skutt på 16mm og senere blåst opp på 35mm. I tillegg er den ikke regissert av Doris Wishman alene. Den krediterte regissøren er Lazarus L. Wolk som er et pseudonym for fotografen Larry Wolk. Hvor stor andel av regien Wishman stod for er ikke så lett å si, men hennes senere ganske karikerte stil synes i enkelte scener.

Hennes neste film var også delvis et co-regi prosjekt og hadde den fantastiske tittelen Nude on the Moon. En rik velstående mann bygger en rakett slik at han kan fly til månen hvor det viser seg at en gjeng nakne nudistdamer bor. Filmen ble faktisk stoppet av sensuren siden en nudistleir på månen ikke ble ansett som et naturlig sted for nakenhet. Sånn kan det altså gå.

Wishman holdt seg til denne sjangeren frem til 1965. Da regisserte hun Bad Girls Og to Hell. En ganske mørk film på mange måter og definitivt et vendepunkt for regissøren. Filmen sies også å ha inspirert kommende filmskapere som eksempelvis John Waters.

Den største suksessen til Doris Wishman var Agent 73 fra 1974 med Chesty Morgan i hovedrollen. Den ekstremt barmfagre kvinnen bruker sitt frontparti til nær sagt det meste. Med andre ord er dette søppelfilm på aller sitt beste.

Sånn… Der stopper vi…