En siste kommentar om Pushwagner…


Den morsomste kommentaren jeg har fått angående Pushwagner var en dame på rundt 60 som kom bort til meg etter en spesialvisning i Fredrikstad. Hun smilte og takket for en god opplevelse, men måtte påpeke at det var opplagt at den egentlige regissøren var Pushwagner. Jeg svarte med et lite smil om munnen at det var tilsynelatende. Hun så litt nedverdigende bort på meg å fnøs forsiktig før hun gikk videre for å titte nærmere på bildene til Pushwagner.

Mange har kommet med lignende, men mer modererte kommentarer så det er tydelig at noen lar seg forlede av filmens grep i større eller mindre grad. Hvordan kan Pushwagner ha regi når det er August, klipperne Erik Andersson, Anders Teigen og jeg som har sortert rundt 90 timer med materiale til en film på 1t og 13minutter?

Gaute Brochman skrev en slakt på Minervanett.no hvor han mener filmen ikke fungerer som annet enn et innlegg i en debatt om dokumentarens krav på sannhet. Jeg skal ikke kritisere ham for det. Debatten derimot. Den holder jeg meg langt unna…

Personlig har jeg aldri tenkt på filmens grep som innlegg i en debatt. Snarere en lek med vår forståelse av dokumentaren som medium. I tillegg er temaet passende i forhold til å bringe frem de forskjellige fasettene til hovedpersonen. Pushwagner elsker å iscenesette seg selv. Dermed kommer tematikken egentlig av seg selv. Er det ikke nettopp her vi kommer nær Pushwagner?

Naturlig nok har August og jeg tilbrakt timer med vin, te, kaffe, sprit, kokosboller og enkelte ganger vann hvor vi intenst har diskutert dokumentaren, og hvilken sannhet den egentlig presenterer. Uansett hvilken form filmskaperne måtte velge. Å lage en film om bare det var aldri aktuelt. Trolig ville det blitt en intellektuell og kvalmende kjedelig film til stor glede for folk som liker å tvinne flippskjegget sitt, men å inkorporere det i historien om Hariton Pushwagner var en selvfølge. I det minste var den det for oss…

I tillegg har formen skapt en rekke situasjoner og scener som er veldig morsomme. Filmen er mer leken i metauniverset.

Sånn.. Det er trolig den siste bloggen jeg skriver om Pushwagner!!! Nå er det på tide å finne på noe annet.

August og jeg er i ferd med å ferdigstille en ny film i disse dager kalt «Idas Dagbok». Det er ingen metafilm:). Den dukker opp på VGTV som del av serien 300sekunder om ikke så lenge.


KINOTRAILER TIL FILMEN “PUSHWAGNER”!!!

Å lage kinotrailer til en dokumentar er ikke lett.

Ofte blir det flere løsrevne scener hvor en eller flere snakker rett til kamera.

Samtidig er det viktig for distributører, og noen ganger produsenter at traileren forteller hva filmen handler om. I verste fall blir det et slags sammendrag av hele historien på to minutter. Noe som dessverre kan gi et inntrykk av at en bra film kan virke kjedelig.

Med Pushwagner har vi prøvd å legge oss nærmere musikkvideoen enn den tradisjonelle traileren. Plottet er sekundært. Opplevelsen er viktigst. Det skal være FETT!

Om vi har lykkes skal jeg ikke uttale meg om, men jeg synes den har blitt ganske stilig.


NOEN TANKER OM SENSUR, OBJEKTIVITET OG LYDEN TIL PUSHWAGNER

For tiden «raser» det en debatt om sensur av dokumentarfilm, og ut fra dette kommer også diskusjonen om mediets krav til objektivitet.

NRK hevder at det personlige utrykket ikke hører hjemme i deres vokabular. For dem skal en dokumentar være et medium hvor alle parter skal komme til ordet slik at det blir balanse.

De kaller det objektivitet (som også kan inngå i begrepene nøytral, saklig og upartisk).

Er det altså slik at NRK ikke gjør noen valg i forhold til hvilken sak eller karakter som skal komme seirende ut av en dokumentarfilm? Har det noen gang blitt laget en dokumentar hvor journalisten eller regissøren IKKE har gjort valg angående hvilken part som skal gå seirende ut av historien?

Svaret på det er nok et rungende NEI!

Sannheten er at i de fleste tilfeller har journalisten eller regissøren allerede bestemt seg for hvem som er skurken, pøbelen, rasshølet eller sjarlatanen før opptakene starter. Noe som selvsagt gjøres i objektivitetens tjeneste. Rett skal være rett! Skulle de allikevel føle at grensen krysses hender det at begrepet endres til… Kritisk journalistikk.

For meg handler dokumentaren utelukkende om hvor synlig man kan gjøre de subjektive valgene. I mine øyne, ører og hode er det langt mer rettferdig. Da blir filmen en serie meninger, og ikke en påstått sannhet.

Kort sagt synes jeg ikke ordet “objektivt” hører hjemme i noen form for journalistikk. Enten det er snakk om skrevne ord eller levende bilder.

I eksempelvis Pushwagner er det klippet sammen scener som alle viser sider av hovedpersonen vi ønsker å eksponere. Med tanke på at den ferdige filmen er i overkant av 70 minutter og rå-materialet er på rundt 95 timer sier det seg selv at vi har gjort svært konkrete valg på grunnlag av filmens sentrale tematikk som er… Kontroll.

Hadde andre regissører gitt seg i kast med det samme materialet ville filmen blitt helt annerledes. Kanskje til og med “objektiv”. I det minste ville den blitt det om en fra NRK´s eminente stab hadde kastet seg på saken. Et så stort materiale åpner for de fleste muligheter.

Derfor kan ikke en dokumentar være annet enn subjektiv. Når det gjelder sensuren som har pågått de siste årene er den langt mindre banal enn duellen mellom subjektiv/objektiv. Når noen få skal moderere det folket skal se minner det ikke lenger om ytringsfrihet, men et kulturelt diktatur. Det må vi passe oss for…

Det er i det minste slik jeg ser på saken…

– PÅ SØKEN ETTER DEN SUBJEKTIVE LYDEN TIL PUSHWAGNER –

En viktig del av filmen om Pushwagner er at sannheten den fremstiller har blitt til under premisset at det har vært en filmstab til stede i gitte situasjoner. Lyden er i stor grad med på å underbygge dette. Med oss har vi den Danske lyddesigneren, Niels Arild Nielsen som har jobbet med filmer som Adams Epler, Pelle Erobreren, Menn som hater kvinner og en rekke andre.

Niels var nok igang med å lage egne barn da August og jeg fremdeles lekte i sandkassen hjemme hos våre foreldre.

Vi er med andre ord i trygge hender og nyter fine dager i København. Til tross for et rimelig varmt lydstudio…

Med lyden til Pushwagner fremhever vi subjektivitet ved blant annet å legge motorlyd på kamera når det zoomer.
Slik minner vi publikum på at noen står bak kamera. Som regel går mye av lyddesign i dokumentar ut på å skjule de feilene som er begått under opptakene. Her fremhever vi dem med STORE bokstaver.

Jeg vil mene vi omkranser dem… Det er gøy, stas, stilig og hele dritten!

Pushwagner er i konstant dialog med oss bak kamera. Noe som igjen underbygger det subjektive og nærsynte universet vi har valgt å gå inn i. Dette er vår tolkning av hvordan vi leser Pushwagners verden. Lyden hjelper til å bære dette frem. Vi snakker bak kamera og Pushwagner svarer.

Da vi satt i klippen var det en person som mente vi burde kutte ned tiden i lydarbeidet til fordel for mer klippetid.

Et farlig forslag med tanke på at lyden som regel løfter filmen et sted mellom 40 – 70 prosent. Skille mellom en helt grei scene og ren gåsehud ligger ofte i hvilket lydbilde man velger. Det er ikke dermed sagt at man skal dynge prosjektet ned i alle former for svooossjjjer og svvvviiinnngsssser. Enkelte ganger kan nemlig stillheten være et like viktig lydbilde som det motsatte. Noe vi også har lekt med i Pushwagner.

Andre ganger går vi fra det ekstremt bråkete til nesten totalt fravær av all lyd. Noe som skaper god dynamikk…

Det er gjennom lyden filmen virkelig begynner å leve…


UGRESS!!!

Musikken til Pushwagner er et kapittel for seg. Ganske enkelt fordi det tok svært lang tid før vi fant det riktige utrykket.

Ideen var å bruke musikk med langt mer rytme og taktskifter enn begge mine tidligere kinofilmer, Natural Born Star og Alt om min Far. Musikken til begge er komponert av Jon Erik Kaada. Vi har hatt et fantastisk samarbeid. Særlig setter jeg pris på musikken til Natural Born Star. Et soundtrack som ble laget på originale synthesizere fra 70tallet.

Denne gangen derimot ønsket jeg å teste noe nytt…

Co-regissør på Pushwagner, August B. Hanssen ville jobbe med Amon Tobin og lenge var vi enige om at han måtte være den rette. Etter å ha lyttet til musikken ble vi derimot mer og mer i tvil. Amon Tobin lager visuell musikk og han har komponert gode spor til både spill og film. Til Pushwagner derimot føltes det som stilen hans jobbet mer mot bildene enn med dem.

Både August og jeg har siden barndommen brukt musikk til å skape følelser. Enten det er for å slacke, pimpe alkohol eller leke med action figurer. Derfor setter vi det like høyt som filmspråk, lyddesign og historiefortelling.

Under finner dere noe av musikken vi hørte på som små. Smaken vår har endret seg en del med årene…


Puha! Tilbake til nåtiden. NÅ!

Etter en intens jakt på diverse musikksider dukket navnet Ugress opp. Det skal sies at han ikke var helt ukjent for meg siden denne videoen ble vist mye på tv for noen år tilbake.

Vi la et par spor på tidelige testklipper jeg hadde satt sammen for å finne den visuelle stilen til Pushwagner. Musikken passet bra. Den var både musikalsk, emosjonell og enda viktigere. Den snakket med bildene slik at opplevelsen ble helhetlig.

Produsent Carsten Aanonsen tok kontakt med manageren til Ugress, og deretter fikk vi passord og brukernavn til FTP-en hans. Dermed stoppet kontakten i lang tid. Jeg kommer tilbake til det senere.

Det viste seg at Ugress eller Gisle Martens Meyer som han egentlig heter jobbet under en rekke artistnavn, og de fleste hadde sin egen sjanger. Med andre ord var det som å ramle rett inn i en gullgruve.

Ugress er en en de mest produktive musikerne jeg har møtt. Han lager musikk hele tiden. Noe som resulterte i at vi ikke snakket med han på 2.5 år. Da hadde vi allerede brukt musikken på en rekke versjoner av filmen.
Med andre ord føltes det litt underlig å ringe ham. Han husket at vi hadde vært i kontakt tidligere, men at vi hadde brukt musikken hadde han ikke fått med seg. Uansett likte han valgene vi hadde gjort…

Musikk er viktig og et grep som setter mye av stemningen fortellingen skal ha! For min del er det helt utelukket å sette den inn under lyddesign. Test, temp og midlertidig musikk kan fungere, men da setter man ofte komponisten i klem siden han/henne må lage noe som ligner.

I verste fall blir scenen et kompromiss som ikke fungerer optimalt.

August, Erik Andersson, Anders Teigen og jeg fant musikk til hver scene før den ble klippet. Dette er er en fin metode for å finne rytmen og tempoet filmen skal ha. Metoden har blitt brukt på alle mine tideligere filmer. Allerede etter det første synopsiset har musikken blitt diskutert.

Alt fra tecno, funk til 8bits Commodore 64 datamusikk har kommet inn i Pushwagner, og alt sitter!

Den siste tiden har Ugress tilpasset musikken slik at den kler filmen enda bedre. Vi er kjempefornøyd!

Under finner dere et spor vi har brukt en versjon av i filmen.


TEASER, TEAS OG ENDA FLERE TEASERE…

I forbindelse med opptakene til Pushwagner kom det en forespørsel fra produsenten om vi kunne komme opp med et konsept til teasertrailere. Som om vi ikke hadde nok å gjøre… Uansett var det en morsom oppgave.

Den første i ideen som rant ut av hjernen til August og meg var en minuttfilm som skulle starte med ekstremt nære bilder av store pensler som ble dyppet i all verdens farger. I tette bilder skulle streker males på en hvit vegg uten at vi skulle se hva som ble tegnet eller skrevet. Siste bilde var ment å være en kjapp utkjøring hvor en vegg ti meter høy og tjue meter bred skulle avsløre at Pushwagner hadde dekorert hele veggen med en fargesprakende Pushwagnerlogo.

Siden dette måtte gjøres ved siden av opptakene til hovedfilmen måtte vi selvsagt begrense ambisjonene og heller finne på noe som kunne løses på få timer uten verken scenografi eller for mye lys. Dermed kom ideen til fire filmer hvor Pushwagner på en eller annen måte skulle henvende seg til publikum i et helt sort rom. Enten med tale, et blikk eller rett og slett med å tenne seg en sigarett.

Hver teaser skulle avsluttes med en piruett. Filmene laget vi på noen timer en gang i februar 2011 og den første er nå lagt ut på Internet. Den andre kommer snart på kino. Tanken med hele konseptet var selvsagt å lage noe som var svært underlig.

På settet. I bakgrunnen står fotograf Tonje Finne.

Hovedbildet er skutt på 7D, men bakomdelen ble filmet med Sony X3.

Co-regissør August B. Hanssen instruerer Pushwagner.

Vi måtte på eller annen måte formidle at filmen er noe helt annet og en reise inn i Pushwagners univers man ikke har sett før. Dette ble resultatet… Flere følger i løpet av sommeren…

Pushwagner slapper av mellom opptakene.

Kom gjerne med tilbakemeldinger…


PUSHWAGNER I BOKS… I DET MINSTE OPPTAKENE.

Etter 3.5 år med intens produksjon hadde vi siste opptaksdag med Pushwagner fredag 6 mai 2011. Den foregikk på Oslo Rådhus hvor vi skjøt et av filmens viktigste effektbilder.

Akkurat hva som skjer i denne scenen kan dere se på kino fra 2 september… Ahem… Jeg må skrive det slik så produsenten kan se på innlegget som delvis nyttig markedsføring, og ikke bare ren filmnerding.

NOK OM DET!!! Tilbake til nerdingen…

For å skape en ekstra dimensjon til filmens univers har vi benyttet oss av en teknikk som gjør det mulig å reise inn i bildene til Pushwagner. Ikke en revolusjonerende effekt i seg selv. Blant annet er den brukt i dokumentaren under.

Når vi derimot bruker den på Pushwagners bilder skjer det noe interessant. Hans evne til å skape dybde med penn og pensel gjør at effekten føles langt mer dynamisk. Man blir i større grad tatt inn i bildet…

ideen landet rett i knotten etter at jeg bokstavelig talt ble kjempesvimmel av å se bildet, Vertigo 23.
Det var som å ramle inn i selve motivet. En følelse jeg ønsket å bringe til publikum. På en eller annen måte.

I forbindelse med Nordisk Forum eksperimenterte vi med teknikken til piloten. Ideen og hvordan grepet brukes har modnet en del etter det, men tanken er i bunn og grunn den samme. La bevegelsen følge linjene til Pushwagner.

Filmen skal skape assosiasjoner fremfor dokumentariske observasjoner. Derfor har vi bevisst valgt bort «eksperten» som forteller om kunsten og betydningen av den. For å bruke Pushwagners egne ord har vi rensket historien for forpinte intellekter:).

Vi har heller ikke designet scener hvor Pushwagner maler eller tegner hvis det ikke er direkte knyttet til filmens premiss. Historien handler ikke om en kunstner, men om en mann som også er kunstner.

Hm… Jeg har lyst til å skrive litt til…

Ok. En annen morsomt effekt vi gjorde var glassplaten som gjorde det mulig å plassere kamera slik at streken til Pushwagner fyller hele skjermen eller kinolerretet når han tegner på et delvis gjennomsiktig papir.

For de som kan sin filmhistorie er dette selvsagt stjålet fra dokumentarfilmen «Le mystère Picasso(1956)» regissert av Henri-George Clouzot. For å løfte oss litt fra tyvenes verden har vi laget en liten tvist til konseptet, og det er at Pushwagner tegner filmteamet mens vi filmer han. Vi har med scenen linket Pushwagner i arbeid direkte til filmens premiss som er: Hvem kontrollerer kontrolløren? Filmskaper, filmobjekt eller ligger det et sted midt mellom?

Utover dette brukes kunsten til å underbygge Pushwagners egne følelser og ikke minst utdyper den hele hans komplekse vesen…


(Alle foto er tatt av Carsten Aniksdal)


MER MUSIKK… ENDA MER… MASSE MER…

Det er for lenge siden hevet over all tvil at jeg har et meget nært forhold til den italienske filmindustrien.

Med tiden skal jeg nok skrive om hva som skjer med bevegelige bilder i andre land også, men det blir ikke med det første. Amerikansk populærfilm og sære europeiske sagaer er uansett godt tatt vare på av de intellektuelle her i Montages.

Siden det var ekstremt kult å sette sammen forrige blogg vil jeg nå pusle sammen noen spor fra en annen populær sjanger i ITALIA. Nemlig Giallo. Forøvrig betyr det ganske enkelt GUL som er og var fargen på italienske kioskromaner.

Hvem har gjort hva? Hvem har drept hvem? Hvem har hatt sex med hvem? Og… Hvem er egentlig hvem er inn for tiden. Wallender, Lisbeth Sallander og ikke minst vår egen Varg Veum har dekket både skjerm og lerret de siste årene.

Personlig er jeg ingen stor beundrer av denne typen film. Giallo derimot har langt mer by enn snushaner som leter etter sannheten i kapp med et neglebitende publikum.

Italienerne derimot dyrket frem en markant visuell stil og ikke minst hadde de som regel noen hårreisende plott-tvister som gjorde det nærmest umulig finne ut hvem morderen var. Eller det vil si. Når man blir kjent med sjangeren lærer man at morderen ofte er en kokko prest eller en søt super deilig dame med en latterlig ekstremt dyster fortid. Uansett er ikke handlingen hovedfokuset, men snarere hvordan den uttarter seg.

En annen ting disse filmene hadde/har gående for seg var/er selvsagt musikken:). Dermed er det igjen duket for en liten kompilasjon i lite definert rekkefølge. Hurra!

På slutten av 60tallet var Ennio Morricone møkkalei av lage musikk til westernfilmer. Han var villig til gjøre hva som helst så han kunne teste ut noe nytt. Det kan man trygt si han fikk. Who Saw Her Die er er stilig og utypisk det utrykket man forbinder med Morricone.

My Dear Killer er på alle måter en svak film med et enkelt, men uforglemmelig tittelspor. Igjen komponert av Ennio Morricone. Her er det lettere å kjenne igjen stilen.

Guido & Maurizio De Angelis som jeg skrev om i forrige blogg var også innom Giallo. Dessverre laget de alt for lite. Torso er blant de beste filmene og musikken er det samme.

Solamente Nero er kreditert komponist Stelvio Cipriani, men Sannheten er at Ciprianis musikk ble fremført av kongene innen giallo musikk. Nemlig proggbandet Goblin. Trolig var original komposisjonene svært annerledes.

Goblin fikk frie tøyler da de skulle tolke Giorgio Gaslinis musikk til Deep Red. Resultatet ble UDISKUTABELT et av de kuleste soundtracks som noensinne er laget. De som mener noe annet kan holde det for seg selv!

Hver gang morderen slår til i Deep Red bruker han/henne/de musikk for å trigge egen psykose. Rimelig banalt, men latterlig effektivt. Underlig nok er filmens forklaring på dette under rimelighetens grenser logisk. Så lenge du ikke stiller for mange spørsmål. Vel og merke!

En av de mest vanvittige i filmene i denne sjangeren er Don´t torture a Duckling som i 1972 ble revet bort fra kinoene kort tid etter premieren. Filmen ble rett og slett for mye. Riz Ortolani som senere komponerte minneverdig musikk til Cannibal Hollocaust gjorde ikke noen dårlig jobb her.

Det kan trygt sies at filmbransjen ikke er teppebombet med kvinnelige komponister. Nora Orlandi er en av de få som har stått bak flere unike soundtracks.

Her er litt gull fra filmen The Strange Vice of Mrs Ward.

Nora Orlandi sto også bak den fantastiske musikken A Doppia Faccia.

Sånn da gjelder samme regel som sist. Spill musikken ekstremt høyt!!!


MER SUPER GROOVE FRA ITALIA!!!

Tidligere har jeg skriblet en liten blogg om italienske kriminalfilmer. Ved siden av halsbrekkende biljakter, ville stunts og bra koreograferte skytescener spilte også musikken en viktig rolle. Komponister som Franco Micalizzi, Stelvio Cipriani, Guido & Maurizio De Angelis og Bixio, Frizzi, Tempera komponerte flere av sine absolutt beste soundtracks til denne sjangeren. Ære være dem for det!

Her kommer noen av mine største favoritter i absolutt ingen bestemt rekkefølge!

Stevio Cipriani var en opptatt mann på 70tallet. Til tross for tidvis variert arbeide leverte han flere ekstremt bra komposisjoner. Det beste i mine øyne er Rabid Dogs(1974) regissert av Mario Bava. En film som tragisk nok gikk tom for penger før den var ferdig. Det tok nærmere 20 år før noen fant råmaterialet og ferdigstilte filmen. Her er tittelsporet!

Jeg slenger med en liten smakebit til fra denne komponisten.

Guido & Maurizio De Angelis som også leverte komposisjoner under navnet Oliver Onions er mest kjent for den noe skrudde, men ikke mindre fantastiske musikken til westernfilmen, Keoma(1976). Det var ikke noe disse karene ikke kunne levere.

Her er tittelsporet til Milano trema -- la polizia vuole giustizia(1973) regissert med lite iver av Sergio Martino. Musikken derimot. Oh yea!

Jeg slenger også med High Crime(1973). Trolig er dette den beste filmen i denne sjangeren. Det samme gjelder musikken! I dag er filmen nærmest umulig å drive opp, men den er absolutt verd jakten og sikkert litt til. I mellomtiden kan dere digge dette sporet.

Franco Micalizzi er en begavet komponist som spyttet ut den ene komposisjonen etter den andre på 70tallet. Han er mest kjent for temaet til They Call Me Trinity(1970). Allikevel var det i actionsjangeren han komponerte sine beste verker. Regissør Umberto Lenzi, hovedskurk Tomas Milian, helten Maurizio Merli og Franco Micalizzi er… For å ty til… En klisje… REN DYNAMITT!!!

Kos dere med tittelsporet til La Banda Del Gobbo(1978).

Dette er en liten ballade laget til filmen Napoli Violenta(1976). Forøvrig er dette også en av de absolutt beste filmene i denne sjangeren.

Bixio, Frizzi, tempera vet jeg ikke stort, mye eller mangt om. Fabio Frizzi ble senere kjent for musikken til Zombie Flesh Eaters(1979), City of the Living Dead(1980) og den legendariske The Beyond(1981). Alle filmene er presist regissert for en håndfull kroner av Lucio Fulci. Musikken til alle filmene er verd å skaffe seg.

Uansett leverte komponist-trioen Bixio, Frizzi, Tempera ofte bemerkelsesverdig solid musikk.

Bare hør på dette. Filmen kjenner jeg ikke til… Etter hva jeg hører er den ikke verd titten.

Ok. Dette er ikke en typisk kriminalfilm, men det er bare så stilig at jeg må legge det ved denne bloggen.

Sånn! Da er det nok info… Under kommer en fet samling av musikk! VRENG OPP VOLUMET!









Pushwagner klipper seg!


Da er vi omsider passe godt i gang med etterarbeidet på Pushwagner. Vi har enda ikke klippet sammen alle scenene, men noen linjer er satt opp. Nå gjenstår det å se hvordan det fungerer i praksis.

Samtidig med klippearbeidet filmer vi stilistiske tablåer som senere skal settes sammen med dokumentarsekvenser for å gi dem et visuelt løft.

Da vi jobbet med Alt om min Far ble slike sekvenser filmet parallelt med dokumentaropptakene. Noe som resulterte i flere ubrukte scener. Samtidig måtte jeg designe enkeltstående sekvenser slik at de kunne brukes der de måtte passe i klippen.

Eksempelvis skrev jeg en sekvens hvor min far danser med seg selv. Både alene og sammen med sitt kvinnelige alias. En scene som på en eller annen måte kunne brukes på grunn av den klare symbolikken, men plasseringen ble ikke bestemt før klippearbeidet var godt i gang.

Spoler dere frem til 4:32 i sekvensen under vil dere se et annet eksempel på en slik scene.



Natural Born Star
løste vi på samme måte som vi gjør med Pushwagner. Nemlig å filme sekvensene underveis slik at de lettere kan tilpasses og ikke minst integreres rett i en scene.

Fiskesekvensen i Natural Born Star er en slentrende dokumentarscene som ble ”biffet” ”polert” og ”jazzet” opp etter at det var bestemt at den skulle brukes i filmen. Først klippet vi sammen sammen materialet som en ren dokumentar. Senere fjernet vi 80 prosent av klippen og erstattet det med rene fiksjonsbilder.

Det dokumentariske materialet ble filmet over to netter i Lillesand. Filmbildene ble fotografert en mørk natt to måneder senere på Frysja i Oslo.

På mange måter opplever jeg det å klippe dokumentar som å skrive manus. Når man filmer er man på draft 8 og i klippen skriver man seg opp til draft 15. Noen ganger mer.


PUSHWAGNER KOMMER PÅ EN KINO NÆR DEG HØSTEN 2011.


Etter rundt 2.5 år med opptak og finansiering er det nå avklart at Pushwagner blir en kinofilm! NFI gikk denne uken inn med hele 1.7 millioner. Ideen startet som et eksentrisk eksperiment myntet på ordningen Nye Veier til dokumentarfilmen, men nå blir det den store duken.

Det er mange ting jeg mener om den saken som eksempelvis FETT, GRISESTILIG, HURRA, VANNVITTIG OG IKKE MINST JUHU!

Nye Veier har lagt grunnlaget for den visuelle stilen og ikke minst fortellerstrukturen filmen skal ha. Trolig hadde ikke konseptet latt seg utvikle hvis det ikke var for denne ordningen. Det å kunne jobbe fritt så lenge uten at verken produsent eller andre har hatt grunn til å utrykke frykt for det kommersielle aspektet, er en gave.

Jeg kommer med mer om dette!