JERNTEPPET SPRENGES??? NEPPE!

Da er jeg ferdig med enda en søknadsrunde…

Tilslag og avslag er gitt for sjette gang i min karriere som konsulent ved Norsk Filminstitutt. De neste tre ukene er satt av til å begrunne avslagene. I de fleste tilfeller skriver jeg disse og sender svarene på mail siden jeg da har mer kontroll over ordene og jeg blir ikke avbrutt av motstridende argumenter fra de som har mottatt avslaget. Noe som kan være tilfelle hvis produsenten eksempelvis er forbannet og i større grad ønsker å banke inn trynet mitt enn å holde en fornuftig samtale.

Dette er en periode der jeg kjenner pulsen øke litt mye hver gang telefonen ringer. Jeg har lært at det nesten er like traurig å gi avslag som å motta dem.

IMG_20140511_095248

Jeg setter selvsagt ting på spissen nå!!! De fleste aktører i denne bransjen er fornuftige mennesker som kjenner reglene og systemet. De fleste får avslag. Det å søke penger hos NFI er en brutal konkurranse og det blir ikke lettere å slippe til i årene som kommer.

Det er ikke bare kvaliteten på de beste søknadene som har gått opp. Budsjettene har også steget uten at konsulentens budsjett har blitt balansert i forhold til dette. Nå kommer det søknader inn på pc-en min med budsjetter på over ti millioner kroner. Noe som er mer enn femti prosent av min totalkalkyle på et år. Selvsagt skal ikke NFI stille med hele beløpet, men selv sekstifem eller syttifem prosent av dette vil utgjøre en vesentlig del av mitt budsjett.

Slik som situasjonen er nå med de prosjektene som er i utvikling og de som skal i produksjon er det problematisk. Mange prosjekter må rett og slett bort for at alle bitene i puslespillet skal falle på plass. Potensielt gode filmer må velges bort til fordel for andre potensielt gode filmer. Det er ikke alltid like lett å vite hvilket prosjekt som til syvende og sist vil bli mer enn bare bra.

Dokumentaren forandrer seg hele tiden. Folk bruker fiksjonen til å fortelle sannheten i større grad enn før. Animasjon har blitt veldig populært og flere søkere har funnet kreative måter å ta dette i bruk på. På forskjellig vis bruker man dukker eller tegninger og noen ganger begge deler for å heve oppfattelsen av den virkeligheten som dokumenteres.

Nå skal det nevnes at animasjon i dokumentar ikke er noe nytt, men det har gått fra å være kunstnerens grep til å bli journalistens våpen.

Jeg synes det er interessant at det grepet som tydeligst tar oss inn i et filmatisk univers nå brukes til å formidle den store sannheten. Det sier noe om hvor dokumentaren er på vei. Det handler ikke lenger om objektiv distanse. Sannheten er subjektiv og mange dokumentarister har blitt opptatt av å skrike at dette er deres mening og ikke nødvendigvis alle andres.

Jeg liker det siden et tydelig standpunkt igjen kan generere mer debatt enn en film som banker inn en «sannhet» uten å skape rom for samtalene rundt nettopp den innfallsvinkelen regissøren har valgt.

En film som virkelig setter grepene i perspektiv er selvsagt The Act of Killing der regissøren setter sine karakterer i gang med å lage filmen om sine liv og handlinger. Dette setter igang følelser for å si det mildt. Særlig blir hovedpersonen trukket inn i sitt eget univers der han møter seg selv på den andre siden. Kan det allikevel være han er en manipulator? Hvem vet? Filmen bør alle se. Hat den eller elsk den…

Alle dokumentarer er styrt av øyet som ser. Uansett hva skaperne selv måtte hevde. Dette har jeg sagt tusen ganger før, men sier det igjen…
Jeg kan trekke klare tråder til utviklingen i mitt eget arbeid som regissør. Jeg vokste opp med den tradisjonelle tv dokumentaren. Da jeg fikk nok vett i knotten til å stille noen relevante spørsmål slo det meg at personlige meninger kamuflert i et objektivt filmspråk ble tredd ned over hodet mitt.

Da jeg regisserte Alt om min Far ble det objektive mot det subjektive enda klarere for meg. Filmen var mitt første møte med den lange dokumentaren og i løpet av utviklingen bestemte jeg meg for bare å frese på med mitt blikk uten å skjule det. For å gjøre dette tydelig for publikum satt jeg inn surrealistiske drømmesekvenser og gjorde det dokumentariske materialet sort hvitt.

Ikke forstå det dit at jeg ser på meg selv som en innovatør innen dokumentarsjangeren for det er ikke tilfelle, men poenget er klart. Jeg stilte noen spørsmål og fant svar som var sterkt utslagsgivende for hvordan jeg valgte å lage min film. I tillegg hadde jeg levd et lite liv med fiksjonsfilmen og det var også noe jeg tok med meg.

Da August B. Hanssen og jeg regisserte Pushwagner lekte vi bevist med “fortellerens” grep ved å lage en film som dreide seg om kontroll og hvordan denne kastes frem og tilbake. Blant annet illustrert SVÆRT tydelig ved at hovedpersonen selv sitter foran en diger skjerm i et kontrollrom og velger hvilke scener som skal fortelle historien.

Dokumentaren har blitt en lekegrind. En alvorets legegrind er nok et bedre ord siden de fleste som jobber med sjangeren er meget alvorlige mennesker som uansett grep ønsker å fortelle noe om hvor sykt miserabel kloden vi bor på er… Alt kan bli bedre!

Hvor dokumentarfilmen ender er det ikke godt å si noe om. For alt jeg vet, vil man eksperimentere den opp i et hjørne for så å sende den tilbake til startpunktet. Jeg er med så lenge det er leken som gjelder…