BENESTAD SNAKKER FOR FØRSTE GANG BAK JERNTEPPET!!!

Nå har jeg vært dokumentarfilmkonsulent i mer eller mindre et år. Fire søknadsrunder er tilbakelagt. Hvor mange prosjekter jeg har lest er ikke godt å si, men over 100 er det helt sikkert. Kanskje så mye som 150. Jeg har også skrevet ekstremt mange grunner for avslag siden de aller fleste faktisk får det. Noe som går ganske greit selv om ikke alle er like fornøyde med mine vurderinger. En og annen der ute mener nok at jeg er den største lorten som noensinne har satt sine ben innenfor dørene til NFI. Andre har blitt mine bestevenner og kommer trolig til å fortsette å være det helt til jeg fratrer stillingen om tre år. Da har de nok ikke plass til meg i livet sitt lenger siden de er på jakt etter en ny bestevenn. Nemlig den nye konsulenten. Folk som før gikk rett forbi på gaten stopper nå opp for gode samtaler som ofte ender med en lengre eller kortere pitch om et prosjekt de kunne tenke seg å søke med. Livet er herlig.

Jeg har endelig blitt populær! Det kan jeg leve med en liten stund.

Jeg må ærlig innrømme at overraskelsen da jeg fikk tilbud om konsulentstillingen var enorm. I mitt hode var det slik at overhodene på NFI sikkert kunne tenke seg å høre hva jeg hadde å si om Norsk dokumentar og dens fremtid, men at de skulle finne på den ville ideen og faktisk ansette meg…
Jeg håper det var fordi de ønsket en person som var litt annerledes og som muligens kunne finne på å tenke litt ut av boksen.

Problemet med jobben er at ikke veldig mange søkere tenker ut av boksen. De aller fleste oppholder seg ikke bare i boksen heller. De er mer eller mindre limt fast i en av boksens fire vegger. Slik sett mener jeg helt klart at vi har en meget trygghetssøkende dokumentarbransje.

Bransjen trenger etter min mening større baller og fyldigere eggstokker.

Det gjelder for de fleste produsenter å selge filmen til NRK eller TV2 og holde seg langt innenfor reglene både når det er snakk om valg av tema eller form.

Dette gjør det selvsagt ganske enkelt for de få som faktisk kommer med solide produksjonssøknader som har sin egen vilje og alternative ruter. De suser rett gjennom systemet uten særlig motstand.

De andre må av logiske grunner svette litt mer. Eksempelvis får jeg ekstremt mange søknader med historier fra fortiden som skal fortelles med gammelt sorthvitt materiale og fortellerstemme.
Tematisk dreier de seg også ofte om andre verdenskrig… For all del! Vi har fortalt alt for lite om vår egen krigshistorie. Særlig de delene som ikke er like flatterende. Jeg skulle bare virkelig ønske flere kunne finne visuelle løsninger som var mer utfordrende enn de vi kjenner fra dokumentarens barndom. Bare se ut i verden hva som skjer med dokumentaren der. Se The Act of Killing!

Det ikke slik at jeg etterlyser sære introverte dokumentarprosjekter som ingen andre enn regissøren selv forstår en dritt av, men filmspråket er mangfoldig og det finnes utallige måter og fortelle en historie på med levende bilder.

Eksempelvis er det for få søknader jeg har fått av de over 100 der det står noe om valg av musikk og lyd og hvordan disse grepene emosjonelt skal gripe publikum. Det kan forklare hvorfor så mange dokumentarister ender opp med å bruke piano eller gitar som vemodig klinker og plinger i bakgrunnen når hovedpersonen bryter sammen foran kamera. Det samme gjelder lyden som ofte kun er en forbedring av hundreprosentlyden.

En annen ting er kamerateknikken som heller ikke blir viet mye plass i de fleste prosjektbeskrivelser. Flere ganger har jeg lest ting som dette er ingen typisk håndholdt dokumentar og dette skal bli en visuell film uten at det skrevet en setning mer om hvorfor og hvordan dette skal løses eller se ut i den ferdige filmen. Hva er egentlig en ikke typisk håndholdt film og hva er en visuell film?

Tema, historier og bøtter med Research er annen sak. Den slags kommer i digre kvanta. Det er med andre ord ikke store problemer med den journalistiske biten i den norske dokumentaren. At litt for mange glemmer at det faktisk er snakk om å skape en film og at film består av en sammenhengende filmatisk tanke er en annen sak.

Når alt dette er gryntet frem har jeg fått noen fremragende søknader det siste året som jeg virkelig tror kan bli gode filmer.

Jeg savner bare flere av dem…