Bloggen 7!

Foto: Lars E. Øymo


Amanda utdelingen er over og Pushwagner fikk prisen for beste spesialeffekter! Det var veldig hyggelig. Når det er sagt er synes jeg utdelingen fortonet seg noe merkelig. Akkurat helt hvordan kabalen gikk opp? Det vet jeg ikke. Pushwagner var også nominert til årets kinofilm, men ikke nominert i kategorien beste dokumentar. Filmen som forøvrig vant den prisen var også lansert på kino. I ettertid har juryen for kortfilm og dokumentar i tillegg gått ut og fortalt at de ikke en gang så alle de nominerte filmene? Hva er egentlig Amanda da? Tja… Jeg husker best alle småvitsene om kvinners manglende rolle i Norsk film.

Vel… Det får være siden Amandadebatten er muggen og klar for søppelkassen uansett.

Indiefilm går ting i enda mer forrykende tempo enn før. Den siste tiden har det også blitt høstet sterk kritikk om man gjør noe annet enn å jobbe på kontoret.

Digresjonenes tid er forbi.

Jeg lurer på om jeg skal ta på meg dress, vannkjemme håret og dusje kjeften med “god ånde” spray neste gang jeg skal dit. Helt sikkert. Streit…

Til tross for høy feber, kjipe bihuler, tørr hals, dundrende hodepine og middels arbeidsmoral har jeg deltatt på opptak en hel uke. Med god hjelp av Paracet brustabletter. Under opptak på Teaterkafeen puttet jeg et par tabletter i et glass med Pepsi. Det fikk fart i sakene for å si det slik. Brusen så ut som boblende syre fra en gammel science fiction film. Til stor glede for meg selv og sikkert litt for de andre rundt bordet. En digresjon som faktisk fikk litt plass blant Indiefolket.

Foto: Lars E. Øymo

Club7 er i full produksjon og vi skal snakke med nærmere 30 personer før vi planlegger å stoppe. Trolig blir det enda flere siden nye navn dukker opp nesten hver gang vi gjør et nytt intervju. Hvis det ikke fantes noen budsjettgrenser kunne prosjektet fort blitt en evighetsmaskin.

I all sin enkelhet stiller vi de samme ti spørsmålene til alle objektene. Grunnen til dette er at vi da kan veve stemmer i hverandre slik at en karakter starter et resonnement en annen tar over. Oppfatningen av stedet og hva som skjedde der er veldig forskjellig fra person til person. Uten å røpe for mye skal filmen bli en form for «kollektivt minne».

Foto: Lars E. Øymo

Opptakene i seg selv går veldig greit. Dette er uten tvil den minst farlige filmen jeg har jobbet med. Med tanke på opptakprosessen. Vel og merke. Etterarbeidet kommer nok til å skape en del hodebry. Sikkert kvalme og diare også. Det er tross alt i klipperommet kjernen i prosjektet ligger.

Vi kan ikke lage en streit film om Club7. Det ville være direkte patetisk og ikke i tråd med det Club7 representerte da det eksisterte.

Planen er at vi setter sammen en såkalt “radio edit” som komponisten får leke med. Ved hjelp av den komponerer han/hun musikk hvor alt som blir sagt tidvis blir vokal eller vokaler i en komposisjon. En komposisjon som tar oss gjennom alle de musikalske stilarter som var innom Club7 fra 60tallet og frem til midten av 80tallet. Det var mer eller mindre alle.

Etter at musikken er klar begynner vi å legge på bilder som akkompagnerer den ferdige musikken, dialoger og monologer. Stilen skal være aggressiv og vi har kost oss mye med filmene til Arthur Lipsett. Han kan dere lære mer om på wikipedia og youtube. Det er ikke min jobb å pipe ut den kunnskapen her!

Dette er pretensiøse greier… Assosiativ emoklipping på et svært høyt nivå

Jeg tipper det blir noen rifter i ambisjonene underveis. Forhåpentligvis ikke så mange at filmen endre opp som en kjedelig «snakkende hoder» affære. Da er det i så fall fristende å straffe seg selv med å spise en sokk full av majones. Så mye majones at det blir direkte kvalmende. Guffent.

Rett fra levra savner jeg å skyte film fra hoften slik som Alt om min far, Natural Born Star og Pushwagner. Den direkte metoden som er basert på ikke å ha spørsmål i det hele tatt, men snarere skape scener som ønskelig beveger seg rundt et gitt tema er utrolig givende og ikke minst tidvis et skikkelig kikk! Hver opptaksdag blir et eventyr siden utfallet. Bra eller dårlig. Er helt uvisst.

Club7 befinner seg på helt motsatt side av den skalaen. Alle intervjuene er stilisert. Kamera står på stativ. Vi bruker til og med lys, men ikke så mye. Slik sett er det ingen friksjon eller drama under opptak. Det må vi skape etterpå. Når det er sagt møter vi mange bra mennesker som alle utfyller historien til Club7 på en interessant måte.

Jeg gleder meg uansett stort til å bringe denne filmen inn i et mørkt klipperom med en lett nevrotisk klipper som mest av alt frykter regissører med dårlig ånde.

Slik sett kan den “god ånde” sprayen være en god ide allikevel. Dress, vannkjemmet hår… Kanskje ikke.