NOEN TANKER OM SENSUR, OBJEKTIVITET OG LYDEN TIL PUSHWAGNER

For tiden «raser» det en debatt om sensur av dokumentarfilm, og ut fra dette kommer også diskusjonen om mediets krav til objektivitet.

NRK hevder at det personlige utrykket ikke hører hjemme i deres vokabular. For dem skal en dokumentar være et medium hvor alle parter skal komme til ordet slik at det blir balanse.

De kaller det objektivitet (som også kan inngå i begrepene nøytral, saklig og upartisk).

Er det altså slik at NRK ikke gjør noen valg i forhold til hvilken sak eller karakter som skal komme seirende ut av en dokumentarfilm? Har det noen gang blitt laget en dokumentar hvor journalisten eller regissøren IKKE har gjort valg angående hvilken part som skal gå seirende ut av historien?

Svaret på det er nok et rungende NEI!

Sannheten er at i de fleste tilfeller har journalisten eller regissøren allerede bestemt seg for hvem som er skurken, pøbelen, rasshølet eller sjarlatanen før opptakene starter. Noe som selvsagt gjøres i objektivitetens tjeneste. Rett skal være rett! Skulle de allikevel føle at grensen krysses hender det at begrepet endres til… Kritisk journalistikk.

For meg handler dokumentaren utelukkende om hvor synlig man kan gjøre de subjektive valgene. I mine øyne, ører og hode er det langt mer rettferdig. Da blir filmen en serie meninger, og ikke en påstått sannhet.

Kort sagt synes jeg ikke ordet “objektivt” hører hjemme i noen form for journalistikk. Enten det er snakk om skrevne ord eller levende bilder.

I eksempelvis Pushwagner er det klippet sammen scener som alle viser sider av hovedpersonen vi ønsker å eksponere. Med tanke på at den ferdige filmen er i overkant av 70 minutter og rå-materialet er på rundt 95 timer sier det seg selv at vi har gjort svært konkrete valg på grunnlag av filmens sentrale tematikk som er… Kontroll.

Hadde andre regissører gitt seg i kast med det samme materialet ville filmen blitt helt annerledes. Kanskje til og med “objektiv”. I det minste ville den blitt det om en fra NRK´s eminente stab hadde kastet seg på saken. Et så stort materiale åpner for de fleste muligheter.

Derfor kan ikke en dokumentar være annet enn subjektiv. Når det gjelder sensuren som har pågått de siste årene er den langt mindre banal enn duellen mellom subjektiv/objektiv. Når noen få skal moderere det folket skal se minner det ikke lenger om ytringsfrihet, men et kulturelt diktatur. Det må vi passe oss for…

Det er i det minste slik jeg ser på saken…

– PÅ SØKEN ETTER DEN SUBJEKTIVE LYDEN TIL PUSHWAGNER –

En viktig del av filmen om Pushwagner er at sannheten den fremstiller har blitt til under premisset at det har vært en filmstab til stede i gitte situasjoner. Lyden er i stor grad med på å underbygge dette. Med oss har vi den Danske lyddesigneren, Niels Arild Nielsen som har jobbet med filmer som Adams Epler, Pelle Erobreren, Menn som hater kvinner og en rekke andre.

Niels var nok igang med å lage egne barn da August og jeg fremdeles lekte i sandkassen hjemme hos våre foreldre.

Vi er med andre ord i trygge hender og nyter fine dager i København. Til tross for et rimelig varmt lydstudio…

Med lyden til Pushwagner fremhever vi subjektivitet ved blant annet å legge motorlyd på kamera når det zoomer.
Slik minner vi publikum på at noen står bak kamera. Som regel går mye av lyddesign i dokumentar ut på å skjule de feilene som er begått under opptakene. Her fremhever vi dem med STORE bokstaver.

Jeg vil mene vi omkranser dem… Det er gøy, stas, stilig og hele dritten!

Pushwagner er i konstant dialog med oss bak kamera. Noe som igjen underbygger det subjektive og nærsynte universet vi har valgt å gå inn i. Dette er vår tolkning av hvordan vi leser Pushwagners verden. Lyden hjelper til å bære dette frem. Vi snakker bak kamera og Pushwagner svarer.

Da vi satt i klippen var det en person som mente vi burde kutte ned tiden i lydarbeidet til fordel for mer klippetid.

Et farlig forslag med tanke på at lyden som regel løfter filmen et sted mellom 40 – 70 prosent. Skille mellom en helt grei scene og ren gåsehud ligger ofte i hvilket lydbilde man velger. Det er ikke dermed sagt at man skal dynge prosjektet ned i alle former for svooossjjjer og svvvviiinnngsssser. Enkelte ganger kan nemlig stillheten være et like viktig lydbilde som det motsatte. Noe vi også har lekt med i Pushwagner.

Andre ganger går vi fra det ekstremt bråkete til nesten totalt fravær av all lyd. Noe som skaper god dynamikk…

Det er gjennom lyden filmen virkelig begynner å leve…