MER MUSIKK… ENDA MER… MASSE MER…

Det er for lenge siden hevet over all tvil at jeg har et meget nært forhold til den italienske filmindustrien.

Med tiden skal jeg nok skrive om hva som skjer med bevegelige bilder i andre land også, men det blir ikke med det første. Amerikansk populærfilm og sære europeiske sagaer er uansett godt tatt vare på av de intellektuelle her i Montages.

Siden det var ekstremt kult å sette sammen forrige blogg vil jeg nå pusle sammen noen spor fra en annen populær sjanger i ITALIA. Nemlig Giallo. Forøvrig betyr det ganske enkelt GUL som er og var fargen på italienske kioskromaner.

Hvem har gjort hva? Hvem har drept hvem? Hvem har hatt sex med hvem? Og… Hvem er egentlig hvem er inn for tiden. Wallender, Lisbeth Sallander og ikke minst vår egen Varg Veum har dekket både skjerm og lerret de siste årene.

Personlig er jeg ingen stor beundrer av denne typen film. Giallo derimot har langt mer by enn snushaner som leter etter sannheten i kapp med et neglebitende publikum.

Italienerne derimot dyrket frem en markant visuell stil og ikke minst hadde de som regel noen hårreisende plott-tvister som gjorde det nærmest umulig finne ut hvem morderen var. Eller det vil si. Når man blir kjent med sjangeren lærer man at morderen ofte er en kokko prest eller en søt super deilig dame med en latterlig ekstremt dyster fortid. Uansett er ikke handlingen hovedfokuset, men snarere hvordan den uttarter seg.

En annen ting disse filmene hadde/har gående for seg var/er selvsagt musikken:). Dermed er det igjen duket for en liten kompilasjon i lite definert rekkefølge. Hurra!

På slutten av 60tallet var Ennio Morricone møkkalei av lage musikk til westernfilmer. Han var villig til gjøre hva som helst så han kunne teste ut noe nytt. Det kan man trygt si han fikk. Who Saw Her Die er er stilig og utypisk det utrykket man forbinder med Morricone.

My Dear Killer er på alle måter en svak film med et enkelt, men uforglemmelig tittelspor. Igjen komponert av Ennio Morricone. Her er det lettere å kjenne igjen stilen.

Guido & Maurizio De Angelis som jeg skrev om i forrige blogg var også innom Giallo. Dessverre laget de alt for lite. Torso er blant de beste filmene og musikken er det samme.

Solamente Nero er kreditert komponist Stelvio Cipriani, men Sannheten er at Ciprianis musikk ble fremført av kongene innen giallo musikk. Nemlig proggbandet Goblin. Trolig var original komposisjonene svært annerledes.

Goblin fikk frie tøyler da de skulle tolke Giorgio Gaslinis musikk til Deep Red. Resultatet ble UDISKUTABELT et av de kuleste soundtracks som noensinne er laget. De som mener noe annet kan holde det for seg selv!

Hver gang morderen slår til i Deep Red bruker han/henne/de musikk for å trigge egen psykose. Rimelig banalt, men latterlig effektivt. Underlig nok er filmens forklaring på dette under rimelighetens grenser logisk. Så lenge du ikke stiller for mange spørsmål. Vel og merke!

En av de mest vanvittige i filmene i denne sjangeren er Don´t torture a Duckling som i 1972 ble revet bort fra kinoene kort tid etter premieren. Filmen ble rett og slett for mye. Riz Ortolani som senere komponerte minneverdig musikk til Cannibal Hollocaust gjorde ikke noen dårlig jobb her.

Det kan trygt sies at filmbransjen ikke er teppebombet med kvinnelige komponister. Nora Orlandi er en av de få som har stått bak flere unike soundtracks.

Her er litt gull fra filmen The Strange Vice of Mrs Ward.

Nora Orlandi sto også bak den fantastiske musikken A Doppia Faccia.

Sånn da gjelder samme regel som sist. Spill musikken ekstremt høyt!!!