TILBAKE TIL TEMPUS FUGIT…

For en liten tid tilbake tilbrakte jeg et par dager i Haugesund under filmfestivalen.

Vi spilte inn scener til Hjelp, vi er i filmbransjen som jeg har en liten rolle i. Noe som var riktig stas med tanke på den gode behandlingen jeg fikk. Det å bli fraktet frem og tilbake fra et filmsett, få servert drikke rett i hånden og ikke minst kun konsentrere seg om den karakteren man spiller er sjelden kost for en dokumentarist.
I tillegg fikk jeg en stor Snickers for de timene og dagene jeg jobbet ekstra. Sistnevnte var ment som en spøk, men produsenten fulgte det opp.

Faktisk skulle jeg gjerne gjort det om igjen…

Under en tagning dultet jeg borti et bord så blant annet en brosjyre ramlet i gulvet. Til min store overraskelse sto det at kortfilmen, Tempus Fugit skulle ut på DVD sammen med de andre Fuzzgrøssene som ble laget i samarbeid med Filmfondet Fuzz i 2008. TV2 spyttet også inn litt kroner, men det var vel ikke til mer enn et par pølser og noen hamburgere.

Prosjektet startet med en manuskonkurranse som vi altså klarte å vinne sammen med tre andre selskaper, produsenter, forfattere og regissører. Resultatet ble fire kortfilmer.
Tempus Fugit ble regissert av meg.

Filmene er utgitt i samarbeid med Norsk Filminstitutt og de har spurt om jeg ikke kan skrive litt om prosessen.

La det være sagt med en gang at jeg aldri har vært superfornøyd med noe jeg har laget. Det er ikke en god egenskap, men når jeg ser mine egne produksjoner frembringer det som regel forskjellige grader av kvalme, brekninger eller generell missnøye. Jeg tipper det handler om at alle ideer er langt bedre enn det ferdige resultatet. Prosessen føles i stor grad som en eneste stor nedskjæring.

Tempus Fugit er vel den filmen som har resultert i mest putedeng, svettetokter og mørke drømmer om total selvdestruksjon. En psykolog ville trolig kalt det narsissisme og det er sikkert helt korrekt. De som velger å kalle det barnslig kan skyte seg i leggen!

Da legger vi personlige ting til siden og kommer til poenget. Hva er galt med Tempus Fugit? Ikke alt, men litt for mye. Når det er sagt er det uansett den viktigste produksjonen jeg har vært igjennom siden det tross alt er tabbene man vokser på. Hvis man evner å ta kritikk da.

Ideen til Tempus Fugit er god synes jeg. En gjenstand som kan fortelle deg akkurat når du dør er et fint utgangspunkt for litt visuell uhygge.

Under finner dere skissene vi fikk laget av mekanismen. Symbolene på skivene er numeriske symboler hentet fra forskjellige tider og nasjoner.

Problemet er at kortfilmformatet i liten grad tolerer store filosofiske problemstillinger. Determinisme er store greier og det var i overkant mye vi ville klinke inn på 24 minutter.

En viktig lærdom for min del er at de preferansene jeg har kommer fra spillefilm. Det gjelder forøvrig ikke bare meg siden dette er et ganske vanlig problem med kortfilmer. I stedet for å gripe fatt i filmspråk, atmosfære og tempo blir det fryktelig viktig å pumpe ut et lass med informasjon. Gjerne levert igjennom søvndyssende dialog.

Enkelte ganger blir det så ille at filmen ville fungert like godt og kanskje bedre som et radiohørespill. Hva er poenget med å lage film da? Radio er dessuten langt billigere og publikum er stort!

Kortfilmer blir for det meste sett av sære filmfolk, nerder, buffer og intellektuelle med store tykke brilleglass. Selvsagt er jeg en av dem…

Det kanskje største problemet med filmens manus er at hovedpersonen går fra å være en ganske selvsikker kar til et emosjonelt vrak i løpet av 24 minutter. Den kurven blir så bratt at den følelsemessige biten blir skåret helt bort. Det er vel forståelig, men ikke mer enn det. I tillegg er det litt vanskelig å definere om dette er seriøst eller en litt ”trashy” spøk. Personlig ville jeg lage dette som det reneste søppel. Forfatteren ville være filosof. Med andre ord ble det en del kakling oss i mellom.

De stedene filmen faktisk fungerer er når bildene forteller og ikke dialogen, eller karakterene. Slik sett mener jeg at filmens kuleste scene er når tre karer simultandrikker kaffe etter at en pasient som har påstått at han skal dø på et gitt tidspunkt faktisk gjør det.

Nok om det.

I grunnen er det underlig at fokuset lå så sterkt på forklaringen når jeg personlig liker de grøsserne som er uforklarlige. De fleste av oss har en frykt for det ukjente. Det vi ikke kan se. Her burde kjernen i prosjektet ligget.

Jeg kunne selvsagt tatt for meg de tekniske aspektene med filmen, men et sted må man rett og slett stoppe. Alt i alt er filmen helt grei. Tjobing!