TILBAKE TIL PUSHWAGNER!

Det er nærmere to år siden vi filmet de første opptakene til dokumentaren om Terje Brofos/Pushwagner. Hvor mange timer med materiale som foreligger er jeg ikke sikker på, men i disse dager lager vi røffe skisser av enkelte scener slik at vi kan få en oversikt over hvilket styrker og ikke minst hvilke svakheter det filmede materiale har.

Selv om man har detaljerte prosjektskisser og ikke minst godt planlagte opptaksdager vil dokumentaren alltid leve sitt eget liv. I større eller mindre grad. I tillegg bør man i mine øyne som regissør være åpen for alle de uforutsigbarheter som til syvende og sist kan gjøre historien enda bedre. Skal dette forfines med et flott begrep kall det gjerne usikkerhetens visdom.

Personlig tror jeg den største feilen man kan gjøre er å gå inn i virkeligheten fast bestemt om hva utfallet måtte være. Da går man glipp av mye. Det samme gjelder om du på en eller annen måte har forhåndsdømt den eller de filmen handler om.

Likevel lønner det seg å ha et tema man kan forfølge i hvert opptak slik at det på en eller annen måte dannes røde tråder. Min erfaring er at karakteren i stor grad trekker disse tingene frem selv. Som regissør handler det slik jeg ser det om å stille riktige spørsmål og ikke minst skape et filmatisk rom hovedkarakteren er komfortabel med. Det er hevet over all tvil at en person som trives gir mer av seg selv enn en som ikke gjør det.

En annen ting vi ofte gjør er å filme det meste som skjer. Kamera er sjelden av. Etter min erfaring har det nemlig vist seg at fantastiske scener dukker opp når du aller minst venter det. Eksempelvis på vet til en location eller etter at man egentlig har filmet situasjonen man var på jakt etter.

Flere av de sterkeste scenene i både Alt om min Far og Natural Born Star har blitt til på denne måten, og det ser ut som om dette er tilfellet også med Hariton Pushwagner.

Under ser dere den siste konfrontasjonen i Alt om min Far som vi under klippen kalte for High Noon sekvensen. Jeg viste at min far måtte ned på en eller annen måte, men alle mine forsøk var halvveis inntil vi “bare” skulle ned å filme et macrobilde av min fars øye. Dette endte i en diskusjon om teknikk som av en eller annen grunn ledet opp til den mest personlige samtalen vi hadde under hele innspillingen.

Uten denne scenen ville filmen trolig fått en ganske svak slutt.

Før sommerferien klippet jeg sammen flere scener til Pushwagner i forbindelse med et seminar i forkant av kortfilmfestivalen. Scenene er i stor grad basert på materiale skutt før og rett etter det som er planlagt. Dette fordi mye av filmens fokus bygger på dette premisset. Eller kall det gjerne et dogme om du vil!

De siste to ukene har vi også fått inn klipper Erik Andersson som har studert alt som er filmet og sett gjennom mine forslag til scener. Han har friskere øyne enn meg og har allerede klippet eksempler basert på materiale jeg har kastet for lenge siden. Her kommer selvsagt enda et av mine prinsipper som regissør frem. La staben slippe til. Ikke bare gå etter din egen nese, men åpne opp for alle muligheter.

I løpet av neste uke håper jeg vi har noen ideer om hva som skal filmes for bedre å binde det hele sammen til et resultat vi og andre setter pris på. Nå har vi nemlig kommet ditt hvor all intuisjon, åpenhet og nødvendige tråder samles sammen slik at man kan finne frem til en forståelig dramaturgi.