NINJA, NINJA, NINJA OG NINJA!

Kommandør Treholt og Ninjatroppen nærmer seg norske kinoer raskere enn enkelte kan si blåbærpai. Da er det på tide å lade opp med en skikkelig topp fem liste over de beste ninjafilmene som er laget.

Sjangeren var ganske kortlivet og hadde sin storhetstid på slutten av 70-tallet og et stykke ut på 80-tallet. Her til lands kom aldri filmene på kino, men man fant dem i de fleste videobutikker. Dessverre ble de fleste norske utgivelsene skamklippet slik at det knapt var action tilbake. Heldigvis var det enkelte utleiere som hadde et utrimmet eksemplar liggende bak disken slik at man kunne nyte filmene i sin originale tilstand.

Så til listen:

Enter The Ninja ble regissert av Meneham Golan i 1981 med det italienske ikonet Franco Nero i hovedrollen. Om filmen er ment som en spøk er litt vanskelig å si, men jeg misstenker at humoren er svært ufrivillig. Dialogen og handlingen overgår selv de verste norske produksjonene fra samme periode.

Her er et godt eksempel på dialog:

Ninja? Oh ninja? MR PARKER! I WANT MY BLACK NINJA… AND I WANT HIM NOW!

Allikevel er Enter the Ninja en suveren ener! For uansett hva du måtte mene er det en helt uforglemmelig opplevelse.

Under finner dere det jeg mener er en av filmhistoriens mest absurde dødsscener. Hvis noen skulle sitte på en bedre så link den opp til denne bloggen med eneste gang!!!

Ninja Terminator regissert av Godfrey Ho i 1985 var den første skikkelige ninjafilmen jeg så. Trolig snurret den igjennom videospilleren syv til åtte ganger før den ble levert tilbake til butikken. Spaghetti western og b-film helten Richard Harrison spiller hovedrollen. Han takket faktisk nei til å spille the stranger i Fistfull of Dollars på 60-tallet, men anbefalte Sergio Leone å ta kontakt med en annen amerikansk skuespiller. Nemlig Clint Eastwood. Nok om det…

Etter at den italienske filmindustrien sovnet stille inn på tidelig 80-tallet spilte Richard Harrison i en rekke c, d, e og f filmer blant annet på Fillipinene og nå var det Hong Kong som sto for tur.

Avtalen var at han skulle spille i et par ninjafilmer.

Det han ikke viste var at regissør Godfrey Ho hadde en slu plan. Nemlig å bruke opptakene med Harrison i 10 – 12 filmer. Noe som resulterte i en rekke så dårlige produksjoner at selv en garvet z-film skuespiller fikk knust siste rest av en allerede fallende karriere. Godfrey Ho fikk etter dette tilnavnet Hong Kongs svar på Ed Wood. Hvis dere tar en titt på filmene hans så er det en meget passende tittel. Fantastisk!

Når det er sagt så er Ninja Terminator den absolutt beste av Godfrey Ho’s dusin av rariteter.

Under er en svært klassisk scene.

Legg merke til den abstrakte lyddesignen, de frenetiske zoomene og ikke minst lykketerningen som dukker opp mot slutten. Selv hadde jeg en slik terning i lommen nesten et helt år etter at jeg hadde sett filmen. Det er helt åpenbart at min kritiske sans var en smule svakere enn den er i dag, men at dette er bra humor hersker det liten tvil om.

American Ninja regissert av Sam Firstenberg i 1985 er en av de mer påkostede filmene i denne sjangeren.

Michael Dudikoff som spiller hovedrollen var ikke selv trent i kampsport og dette preger selvsagt filmen. Ganske mye egentlig. På mange måter føles det som det meste går litt for sakte.
Uansett hører den med på listen blant ninjafilmer som bare må sees for det er noe kult med denne litt underlige historien. I tillegg ble den en suksess. Noe som resulterte i en rekke oppfølgere av svært variabel kvalitet.

Sho Kosugi ble et kjent navn innen ninjafilmen på 80 tallet. Hans beste film er Pray for Death regissert med litt innsikt av Gordon Hessler. Til tross for latterlig dårlig skuespill og et ganske rotete plott har filmen mange bra action scener. Enkelte er blant de beste innen sjangeren. De er nå selvsagt en smule utdatert så her må dere bare ta på retrobrillene.

Her er et lenger intervju med stjernen selv. Fett! Han er urkjedelig!

Til slutt må jeg bare ha med ninjafilmen over alle ninjafilmer! The Octagon fra 1980 med Chuck Norris i hovedrollen.

Regissør Eric Karsson later til å ha ganske kontroll, men hva som er poenget med ekko på Chuck Norris indre monolog kan man undres over. Ganske mye også. Det er nemlig helt på trynet og jeg er ganske sikker på at effekten utgjør nærmere 50 prosent av filmen.

Under finner dere en døv og ikke minst ekstremt lite morsom kritikk av The Octagon, men ekkoeffekten er godt representert.

Da er vi nesten i mål… Bare en liten ting til.

Jeg må bare vise dere Godfrey Ho’s kanskje mest bisarre påfunn. Jeg skulle gjerne vært på produksjonsmøtet hvor denne ideen ble presentert første gang.

Tjobing!