JUL MED GLEDE OG HERLIG VREDE!

Dette er lovlig tregt siden høytiden fort går mot sin ende. Allikevel har jeg planlagt en stund å skrive en liten sak om en film som betyr mye for min julefeiring. Nemlig mesterverket National Lampoon’s Christmas Vacation eller Hjelp, det er juleferie fra 1989.

På 80-tallet ble forøvrig ”hjelp” titlene brukt i stor stil og en stund så er det slettes ikke umulig at det var en slags regel at alle komedier måtte hete et eller annet med akkurat dette ordet. Ikke så dumt egentlig siden det må ha vært fryktelig tidsbesparende. Hør bare her: Hjelp, vi flyr. Hjelp, jeg er blitt sjef. Hjelp, vi lager pornofilm. Hjelp, min mann er gravid. Hjelp, vi får hjelp og ikke minst min egen favoritt Hjelp, vi er i musikkbransjen.

Så tilbake til saken.

Nå skal det sies at da jeg eksakt så dette juleinfernoet av en film for første gang er litt usikkert, men trolig var det kort tid etter at den dukket opp på Videokjelleren i Grimstad en gang tidelig på 90-tallet. Dette første møtet resulterte i at jeg så filmen mer eller mindre hver eneste Jul, men det ble ikke en viktig tradisjon før for rundt 17 år siden.
Nå er det ganske enkelt ikke nissetid før denne historien er konsumert med uhyggelige mengder sjokolade, julebrus og ikke minst saftige klementiner.

Hovedkarakteren, Clark Griswold spilles med stor stil av Chevy Chase. For øvrig en rolle han har spilt både før og etter i fortrinnsvis Vacation(Hjelp, vi må på ferie), European Vacation(Hjelp, vi må på ferie til Europa) og Vegas Vacation(ingen norsk tittel der altså). I tillegg til dette ble det selvsagt laget en Christmas Vacation 2, men den må dere aldri finne på å se.

Clark Griswold er en karakter som bare vil det beste for sin familie og på mange måter fremstår han som den perfekte familiefar. Allikevel kan det kan trygt sies at han ikke alltid streker til og det hele har en tendens til å ende i total katastrofe. I ekte Hollywoodstil er det selvsagt disse katastrofene som bidrar til at ferien til slutt faktisk blir en knakende suksess, men komedier må da slutte bra for at humøret skal holde seg på topp når vi forlater kinosalen eller trykker stop på fjernkontrollen.

For min del koker det hele ned til de assosiasjonene jeg selv har til Julen og her treffer filmen ekstremt godt. I starten drar Clark Griswold hele familien ut i skogen på jakt etter det perfekte juletreet. Dette er noe min far har praktisert siden sin egen barndom og uansett hvor mye vi protesterte var det på med klærne og ut i naturen med kakao, sag og øks hvert bidige år. Den ene gangen hvor jeg faktisk nektet plent å bli med gikk min far til inndragelse av en rekke julegaver som straff. Jeg tok min hevn den julen ved å kjøpe gaver til hele familien på Rimi.

Min far fikk en flaske Idun Ketchup forholdsvis pent pakket inn i bakepapir snurret i hyssing og med en navnelapp klippet ut fra brukt sjokoladepapir. Gavene og utførelsen resulterte i store latterbrøl fra familien så de neste fem årene var det nærmest en plikt for meg og bare kjøpe tullegaver.

En annen ting denne filmen treffer på er fremstillingen av storfamilien. Det er opplagte forskjeller mellom dem som resulterer i en rekke konflikter, men alt i alt senker roen seg når høytiden trer i kraft. En av de beste scenene er når de “gamle” ringer på døren og lyden av dommedagsklokker fyller lydbildet. Slik føltes det også da min mormor og hennes bror sto utenfor døren hver eneste julaften rundt klokken 16. Heldigvis lærte vi med tiden å gjøre deres surhet til en glede for oss andre.

Dette er på alle måter en fornøyelig film som anbefales på det sterkeste, men bare i Julen… Hvis ting klaffer og går i orden tidelig i det nye året så skal jeg komme med noen skikkelige refleksjoner rundt Pushwagnerfilmen…

GODT NYTT ÅR!