LUCIO FULCI! GODFATHER OF GORE AND MORE!!!

Jeg fortsetter min lite leste spalte med enda en sær italiensk b-film regissør.

luciofulcifront

Lucio Fulci ble født 17 juni 1927 og døde 13 Mars 1996 etter komplikasjoner med diabetes.

Han regisserte og skrev filmer i alle sjangere, men det var de ekstremt voldelige zombiefilmene som gjorde ham til stjerne. Allikevel lagde han faktisk sine beste filmer lenge før han mer eller mindre ble tvunget sammen med de levende døde. jeg kommer selvsagt tilbake til det senere siden dette skal være akkurat like rufsete som de andre tingene jeg har rasket sammen på denne bloggen.

Den første filmen jeg hadde gleden av å se fra denne regissøren var en svært rusten og skamklippet 4:3 versjon av The Beyond. Siden Lucio Fulci elsket scope formatet og brukte det svært effektivt fortonte denne vhs versjonen seg mer som en ekskursjon i neserygger og delvis ufokuserte bilder enn en skikkelig filmopplevelse. Pan&Scan teknikken som ble benyttet får å tilpasse vhs filmer tv formatet er en av de største syndene som noensinne er begått filmmediet.

Det minner meg forøvrig om en episode jeg opplevde på 90 tallet. En kompis av meg, Jon hadde fått tak i en uklippet ”wide screen” versjon av Lucio Fulci’s The New York Ripper. Tideligere hadde han sett pan&scan versjonen av The Beyond.

Jeg spurte hvordan The New York Ripper var i forhold til denne? Samtalen må ha vært omtrent som følger.

Meg: Åh! For pokker du har fått tak i New York Ripper! Kan jeg låne den?
Jon: Nja, du leverer ikke alltid tilbake ting du låner…
Meg: Gjør jeg ikke?
Jon: Vil du ha en liste?
Meg: Eh, neida… Sorry for det, men jeg kan møte deg her i morgen.
Jon: Kanskje…
Meg: Hva synes du egentlig om The Beyond?
Jon: Den er bra den, men Fulci virker litt ufokusert…
Meg: Ufokusert? Hva mener du med det?
Jon: Jo, måten han bruker kamera på… Bildet sklir ut av fokus flere ganger, det er nesten som han har sovnet bak kamera.
Meg: Eh? Hehe… Det er vel heller pan&scan metoden som har skyld i det…
Jon: Hva?
Meg: De har kappet bort nesten 50% av bildet… Når bildet går ut av fokus så er det fordi den skifter til noe annet som er utenfor framen. Slik blir det når en bred film tilpasses tv ruten.
Jon: Ok? Det sier ikke meg så mye…
Meg: Når det er sorte streker oppe og nede, da blir det riktig…
Jon: Sikkert… New York Ripper har det.
Meg: Får jeg låne den da?
Jon: Jada, men jeg skal ha den i morgen

Filmen ble levert tilbake dagen etterpå!

Tidene har heldigvis forandret seg og de fleste filmer kan i dag nytes i riktig format på store tv skjermer som nærmest illuderer en liten kino hjemme i stuen. Ellers kan jeg meddele at en kompis kjøpte The New York Ripper i Pan&scan siden han kom nærmere volden på den måten. Jaiks!

Den grumsete kopien var allikevel mer enn tilstrekelig for meg til å legge en burlesk elsk på denne undergrunnsregissøren som litt for ofte har blitt stilt i skyggen av Dario Argento. De to var forøvrig bitre fiender helt frem til midten av 90 tallet da det plutselig ble annonsert at Argento skulle produsere den kommende Fulci filmen The Wax Mask. Hadde de bare begravet stridsøksene tideligere så er det mulig Lucio Fulci ikke hadde død under forarbeidet. Filmen ble allikevel middelmådig realisert av en debuterende regissør, Sergio Stivaletti.

Lucio Fulci var ingen slumsemikkel som kom rett fra gaten inn til filmen. Han studerte både medisin og jobbet som kunstkritikker før han bestemte seg for å dedikere livet til levende bilder. Den som intervjuet ham for inntak til filmskolen var selveste Luchino Visconti…

Etter skolen jobbet Fulci lenge som assistent for en rekke andre filmskapere før han debuterte med komedien Il Ladri i 1959.

Etter denne spyttet han ganske ukritisk ut komedier i fleng de neste 7 årene før han omsider kastet seg på westernbølgen med sin første virkelig interessante film, Massacre Time fra 1966. Dette er uten tvil en av de mest innovative italienske cowboyfilmene som kom ut i denne perioden. Den er både voldelig, surrealistisk og svært godt fotografert.

Lucio Fulci ble ikke værende i sjangeren, men gikk tilbake til humor og slapstick noen år til. Egentlig er det ganske forunderlig at mannen klarte å fungere innenfor komedien. Han var nemlig fryktelig sint å hadde tidvis store raseriutbrudd på settet. Som regel var det skuespillere som fikk lide under dette noe ukontrollerbare temperamentet, men ingen gikk vel helt fri. På sine senere dager hadde også Lucio Fulci en tendens til å snu pipen sin opp ned slik at glørne laget hull i skjortene hans. Med andre ord må det ha vært en opplevelse å jobbe med ham. På godt og vondt…

Lucio Fulci vendte faktisk tilbake til westernfilmen senere med Four Gunmen of the Apocalypse i 1975 og Silver Saddle i 1978. Ingen av disse er spesielt bra selv om de har en rekke severdige scener. Eller det vil si Apocalypse er faktisk verd å sjekke ut. Silver Saddle derimot er egentlig bare direkte dum og fryktelig kjedelig. Dere er herved advart!

I 1969 regisserte Fulci sin første thriller, One on Top of the Other. Et mysterium som er sterkt inspirert av Alfred Hitchcock’s Vertigo, men Fulci pumper på med ekstremt bra musikk og ikke minst begynner hans unike visuelle stil virkelig å komme til syne så referansene blir aldri irriterende. Denne filmen oser av 60 talls estetikk og er en ren nytelse å se. Hvis dere klarer å spore opp en kopi av den så er det bare å kaste seg over. Riz Ortolani som noen år tideligere vant Oscar for musikken til Mondo Cane leverer et av sine aller beste soundtracks her.

Samme året som regisserte Fulci den første filmen som skulle bidra til at han mer eller mindre sto uten jobb mot slutten av 70-tallet. Den sanne historien om Beatrice Cenci handler om en svært usjarmerende katolsk prest som missbruker alt og alle omkring seg. Han er så lite hyggelig at datteren, Beatrice med rette finner det best å slå ham aldeles i hjel. Noen som koster henne og elskeren meget dyrt. Et slikt tema er ikke det smarteste å gi seg i kast med i Italia, men det var ikke før i 1972 at Lucio Fulci terget på seg publikum slik at de sto utenfor kinoene med plakater påskrevet ”drep regissøren”.

Etter at Dario Argento fikk internasjonal suksess med sin debut The Bird With a Crystal Plumage ble Giallo en egen sjanger i Italia. Hvor mange filmer som ble laget om sortkledde massemorderne er jeg ikke sikker på, men Fulci regisserte noen av de beste innen sjangeren. I tillegg gikk han bort fra en rekke konvensjoner slik at filmene skiller seg ut fra et hav av andre. Giallo betyr forøvrig gul som hentyder til fargen de italienske kioskromanene hadde på den tiden.

Lizard in a Womans Skin er en underlig abstrakt reise inn i et drømmeunivers. Scenografien er inspirert av Francis Bacon og Fulci’s regi er upåklagelig. Effektene til Carlo Rambaldi, som senere skapte E.T for Steven Spielberg var så velgjorte at Lucio Fulci og produsenten ble dradd inn for retten beskyldt for dyremisshandling. Hovedpersonen spilt av Florinda Bolkan kommer inn et rom hvor det henger flere hunder på et stativ som har fått skåret opp brystet slik at man kan se deres hjerter dunke. Rambaldi måtte selv stille i retten med hele effektmakeriet før loven lot dem slippe både bøter og straff.

Så var det Don’t Torture a Duckling fra 1972. Lucio Fulci’s fantastisk umoralske oppgjør med moralen. En massemorder dreper unge gutter i en italiensk fjellandsby og politiet står helt uten spor. De hanker inn den ene etter den andre, men ingen har egentlig direkte tilknyting til mordene. Landsbyboerne er rasende og tar tidvis saken i egne hender. Noe som koster uskyldige livet. Den som til sist klarer å knekke koden er journalisten Andrea Martelli spilt av Tomas Milian.

Fulci leffer med nær sagt hvert eneste tabu som finnes der ute og han tegner aldri noen tydelig linje for hva som er rett eller galt. Allikevel har morderen noen klare tanker om hva han faktisk gjør og på en måte er det en slags fornuft i det. Så lenge det leses ut fra et fundamentalistisk standpunkt.

Dette ble rett og slett for mye for det italienske folket så de gikk som tideligere nevnt i protestmarsj foran kinoene. Filmen ble trukket tilbake og fikk kun en svært begrenset distribusjon i Europa. Først i 2000 kjøpte det amerikanske selskapet Anchor Bay rettighetene, pusset opp negativet og slapp filmen på dvd.
Visuelt er filmen nesten dokumentarisk fotografert med mye bruk av håndholdt kamera og skarpe lys.

Her er et godt eksempel på sinte landsbyboere som har et oppgjør med en de mener er skyldig.

Etter dette ble det vanskeligere for Fulci å lage film, men han sto ikke uten arbeid før i 1979. Han ble da reddet av en annen regissør, Enzo G. Castellari. Siden George A. Romero hadde hatt stor suksess med sine zombiefilmer var det naturlig at italienske produsenter kastet seg på bølgen. Castellari syntes lønnen han ble tilbudt for en slik var for dårlig så han anbefalte heller Lucio Fulci som han viste var mer eller mindre pengelens.
Resultatet ble den notoriske Zombie Flesh Eaters.

Manuset ble rasket sammen på to dager og det er takket være Lucio Fulci, fotograf Sergio Salvati og effektmaker Gianetto De Rossi at filmen ikke røk rett ned i brønnen. Faktisk er det en av de aller beste zombiefilmene som noensinne er laget og den overgår George A. Romero’s filmer på nær sagt det meste.
Fulci ble verdensberømt for sitt zombieepos og regisserte senere City of the Living Dead i 1980, klassikeren The Beyond i 1981 og House By the Cemetery i 1981.

Sånn… Nå får det holde!