Spaghetti og kruttrøyk!!!

Etter en forespørsel om å skrible noen linjer om italienske westernfilmer så blir det slik…

Den første regissøren jeg lærte navnet til var Sergio Leone, men den første filmen jeg så av ham var ikke en western. Det var hans briljante gangsterepos Once Upon a Time in America fra 1984.

Dessverre fikk jeg ikke lov til å se hele siden min mor følte at innholdet ble en smule voldelig etter hvert. Hun sendte meg sporenstreks i seng samtidig som Noodles og Max fikk god gammeldags grisejuling av Bugsy og hans kumpaner. Det siste bildet jeg fikk med meg var da Deborah gråtende låser døren for den blodige Noodles som søker trøst og hjelp.

Det tok 6 – 7 år før jeg omsider fikk se mesterverket i sin helhet.

Forøvrig kan det legges til at min mor fortalte at Sergio Leone døde før premieren av denne filmen og det gikk sterkt innpå meg. Selvsagt var dette helt feil og på samme tid som jeg lå med en gedigen klump i halsen og tenkte på hvilken smerte det ville være å dø før mesterverket ble vist for offentligheten satt trolig Leone et sted i Roma og ”stuffet” seg proppfull av diverse pastaretter. Han tok nemlig ikke kvelden før i 1989 og da i sin egen kino samtidig som filmen I Want To Live rullet over duken.

Da er det på tide å komme seg til den ville vesten!

Leone var ikke ny for Italiensk film da han regisserte Fistfull of Dollars. Blant annet var han regiassistent på Vittorio De Sica’s The Bicycle Thief fra 1948 og en rekke andre. I tillegg til dette var han ukreditert regissør på blant annet The Last Days og Pompei, Il cambio della guardia og kreditert for Il colosso di Rodi fra 1961.

Den beryktede visuelle stilen og musikkbruken kom derimot ikke før Fistfull of Dollars, men det er spennende å sjekke ut hva han gjorde før dette. I det minste om man ønsker å sette seg inn i Sergio Leones arbeider.

Sergio Leone var meget imponert over Akira Kurosawas Yojimbo og han mente historien ville egne seg perfekt som en western. Det var svært få italienske filmarbeidere som delte denne barnlige entusiasmen så Sergio Leone stresset seg nok mager i jakten på sponsorer, men til slutt fikk han en liten slump med sedler og ble tildelt litt tid på settet til en annen western. Nemlig Bullets Don’t Argue regissert av Mario Caiano. Er det noen her som har sett den???

Selv om mange tror det så var ikke Fistfull of Dollars den første italiensk produserte westernfilmen, men det var den første som fikk internasjonal distribusjon og stor suksess. Sergio Leone hadde sammen med fotograf Massimo Dallamano kommet frem til en helt unik visuell stil. En stil som delvis var basert på uvitenhet ovenfor amerikanske filmskaperes etiske regler om ikke å la noen skyte og drepe i samme bilde. Man skulle først se pistolen som skjøt for så å klippe til personen som falt.

Noe Leone absolutt ikke hadde fått med seg… Eller kanskje det var hele poenget hans… Hva vet vel egentlig jeg om det?

Han puttet den rykende revolveren i venstre hjørne av bildet for så å la 3 – 4 sterke karer falle døde om fra midten og mot høyre i bildet. På 60 tallet var dette rett og slett frekt som pokker.

Produsenten hadde en komponist ved navn Ennio Morricone i tankene da produksjonen gikk i gang. Sergio Leone var ikke videre imponert over musikken han hadde komponert til Gunfight at Red Sands så han strittet imot med alle midler. Morricone hadde heldigvis blod på tann og smisket seg innpå den bestemte regissøren ved å fortelle at de hadde gått i samme klasse en tid da de var barn. Hvis dere søker på nettet så finner dere garantert klassebilde som viser både Leone og Morricone i uniform…

Resten er selvsagt historie!

Fistfull of Dollars ble en gigantisk suksess i Italia i 1964. Nærmere tre år senere kom den omsider til USA hvor distributøren ga Sergio Leone et mer ”slående” navn.

Nemlig Bob Robertson. Dette var heller ikke noe nytt siden de fleste amerikanske distributører ga både regissører og skuespillere mer “korrekte” navn. Mario Bava som vi virkelig har diskutert her inne gikk under navnet John M Old og senere benyttet sønnen John M Old JR.

Akira Kurosawa saksøkte filmselskapet siden de aldri hadde kjøpt rettighetene til Yojimbo. Kurosawa vant og skaffet seg en god slump med penger samt royalties i filmen. Forøvrig har han uttalt senere i en rekke intervjuer at Leone hadde laget en meget god re-make:).

Det ble laget flere hundre western filmer i Italia de neste 15 årene. De ble produsert med alle typer budsjetter og i de merkeligste former.

(Ringo Starr fra The Beatles spilte bad guy i denne)

Sergio Leone satt som tideligere skrevet en standard for hvordan denne typen film skulle lages og mange produsenter gjorde det de kunne for å lage western som var tilnærmet lik Fistfull of Dollars. Ofte løste de dette ved rett og slett ansette Ennio Morricone som komponist eller andre folk som hadde jobbet med Leone på hans filmer.

Allikevel var det filmskapere som ønsket å definere sjangeren på sin egen måte. Sergio Leone hadde sammen med Clint Eastwood skapt en kynisk og ikke minst upersonlig helt. The man with no name karakteren handlet kun for egen vinning og dette ønsket regissør Duccio Tessari å gjøre noe med. Tessari som hadde jobbet ukreditert som manusforfatter på Fistfull of Dollars kom opp med en ny helt. Nemlig Ringo spilt av Giuliano Gemma(Montgomery Wood)…

Riktignok er ikke den første filmen A Pistol for Ringo så mye å skryte av, men oppfølgeren The Return of Ringo er en av de beste europeiske westernfilmene som noensinne er laget. Ringo rettunerer fra krigen og finner ut at hele hans eiendom er stjålet, familien er myrdet og hans forlovede skal ufrivillig gifte seg med den meksikanske banditten som er skyld i hele elendigheten.

Filmen fremstår som sjelden emosjonell innenfor en sjanger med en av de feteste kulhetsfaktorene noensinne innen filmmediet. The Return of Ringo ligger nærmere amerikansk fortellertradisjon enn Sergio Leones westerns, men den er uansett penslet med de italienske eksessene.

Så var det endelig Sergio Corbucci. En mann som senere har blitt referert til som ”The other Sergio”. Corbucci regisserte flere westernfilmer i farvannet av Fistfull of Dollars, men han brukte tid før han fant en stil som ikke bare var et billig avtrykk av amerikanske filmer i samme sjanger.

Det var ikke før i 1966 og etter 3 – 4 westernfilmer at Sergio Corbucci hevdet seg helt i toppskiktet med Django.

Scenen i Quentin Tarantino’s Reservoir Dogs hvor Vincent Vega kapper øret av en politimann er en hyllest til nettopp denne filmen.

Det ble ikke laget en oppfølger til den originale Django før en gang på slutten av 80 tallet, men det ble produsert over 30 bastarder som hadde navnet ”Django” i tittelen. Av disse er nok Django the Bastard den mest interessante siden Clint Eastwood lot seg inspirere av den da han regisserte sin film High Planet Drifter.

Django Kill er også en film som er verd å skaffe seg…

Selv om Sergio Corbucci er mest kjent for Django så er han absolutt beste film Companeros fra 1970 med Tomas Milian, Franco Nero(som forøvrig spiller svensk) og Jack Palance i de største rollene.