Italias svar på Ed Wood… Demofilio Fidani!

Demofilo_Fidani

Demofilio Fidani også kjent som Danilo Dani, Nedo De Fida, Miles Deem, Lucky Dickinson, Nedo Fidano, Dennis Ford, Sean O’Neal, Demos Philos og Dick Spitfire er en mann jeg bare må skrive litt om. Navnet dukket første gang opp for meg under jakten på filmer Fred Robsahm hadde medvirket i. Min research konkluderte med at Chet Davis var et pseudonym Robsahm hadde brukt fra tid til annen, men dette viste seg å være helt feil.

Chet Davis var nemlig et navn Franco Borelli hadde brukt da han spilte i flere westernfilmer regissert av Demofilio Fidani. Med andre ord var det ikke bortkastet tid å komme borti dette for jeg oppdaget en ny regissør som inntil det punktet hadde gått fullstendig under radaren hos meg.

Riktignok viste det seg senere at Fred Robsahm faktisk hadde jobbet med Demofilio Fidani på  So Young, So Lovely, So Vicious i 1975. Fidani var ikke regissør på denne filmen, men produksjonens snekker! Regissøren var Silvio Amadio som på 70-tallet var en respektert filmmann i Italia. Dette kommer jeg snart tilbake til.

Fred beskrev Fidani omtrent som følger:

”Ah, Fidani ja… Han og kona var litt alternative. De styret en del med krystaller og slike ting”.

De styret ganske mye siden Demofilo Fidani var et selvutnevnt medium. Han kunne se både fremtiden, de døde og i tillegg malte han bilder hvor ånder førte hånden hans. I det hele tatt tjente fyren gode penger på diverse former for åndemaning og lignende.

Spør du meg er det en helt fantastisk kombinasjon å være ”trashfilm” regissør, snekker og et medium. Man skulle tro en slik kombinasjon ville slå i hjel alt som finnes av troverdighet og på det beste burde fyren vært avskrevet som ren bløff og lite annet, men neida!

Faktum er at Demofilo Fidani klarte å gjøre Silvio Amadio til en ekte troende og i 1980 lagde Amadio kalkunen Il Medium som selvsagt handler om Fidani og hans unike evner. Filmen ble ikke godt mottatt og den markerte mer eller mindre slutten på Amadios karriere.

Fidani derimot holdt koken frem til han selv tok turen over til den andre siden i 1994.

Som regissør, manusforfatter, scenograf, snekker og i grunn det meste mann kan drive med bak kamera var Fidani helt ukritisk og han laget kun filmer for å tjene litt ekstra med penger.

Han kjøpte  inn ubrukt materiale fra andre filmer og klippet dette inn med scener han fotograferte selv. På den måten kunne han stikke ut sammen med fotografen og en skuespiller et par timer og bare skyte enkelte bilder som senere ble klippet sammen med arkivmaterialet. Det verste er at i de beste filmene hans er dette ganske bra løst.

Andre ganger ble det selvsagt helt håpløst.

Allikevel kan man ikke overse det faktum at Fidani til tross for sine metoder hadde noe for seg og de fleste filmene hans har en eller to ganske imponerende scener. I tillegg brukte han fotograf Joe D’Amato på en rekke av filmene sine.

D’Amato ble senere kjent for sine sinnssyke horrorfilmer. I tillegg til dette begynte han å lage pornofilmer sent i sin karriere. Flere av dem med norske Tanya Hanssen i hovedrollen.

Joe D’Amato som på denne tiden gikk under sitt ekte navn Aristide Massaccesi var meget dyktig med håndholdt kamera og dette gjorde at han kunne jobbe veldig fort.

D’Amato har i senere intervjuer hevdet at Fidani var en innovatør og langt bedre enn kritikere skal ha det til. Dette kan man selvsagt ta med en klype salt siden det slettes ikke er utenkelig at også D’Amato ble en troende i arbeidet med Demofilio Fidani…

Sånn… Da vet dere det!