Dokksmokk!

Å lage dokumentarfilm består av en uendelig stor dose tålmodighet og ikke så rent lite flaks.

Da jeg for noen år siden regisserte filmen Natural Born Star så hadde vi praktisk talt ikke noe arkivmateriale bortsett fra noen få slitne videoer og et lite billedalbum hovedpersonen Fred Robsahm hadde spart på. Selvsagt måtte vi slenge om oss med hvite løgner da prosjektet skulle selges. Faktisk var de ikke så hvite heller siden det egentlig var snakk beksorte løgner og lite annet. Vi hadde ikke en dritt, men jeg tenkte at det på et eller annet tidspunkt ville løse seg.

For de sinnsykt mange som ikke har sett filmen så handler den om en nordmann som var b-film skuespiller i Italia på 70 tallet, men livet hans  tok en ny vending på 80 tallet slik at tingene han en gang hadde for lengst var borte da vi satt i gang i 2004. Siden filmen skulle fokusere på årene i Italia var det selvsagt naturlig at man skulle ha horder av bilder og ikke minst filmsnutter av både Fred Robsahm og de menneskene han hadde rundt seg på den tiden.

Den lille tryggheten jeg lente meg tungt mot var at Fred mente at hans tideligere samboer i Italia, Agostina Belli hadde en stor kommode hvor det fantes en uendelig mengde med bilder, artikler, filmer og alt vi måtte ønske. Dette fikk vi ikke se før vi omsider kom oss til Italia helt på slutten av innspillingen, altså nesten tre år etter at prosjektet ble satt i gang og det skal sies at svetten rant i strie strømmer utover sengen min noen ganger siden filmen ikke kunne la seg gjøre uten dette materialet.

I tillegg trodde alle som var involvert at vi satt på horder av godteri.

Heldigvis HADDE Agostina Belli en gigantisk kiste full av bilder, artikler og alt vi måtte trenge for visuelt å kunne fortelle historien til Fred Robsahm… Så det løste seg… Hipp hurra for det…

Allikevel anbefaler jeg ikke en slik arbeidsmetode siden man kan bli pilleknasker av langt mindre og nå har jeg lært at man må ha en plan b, en c og sikkert en d også. Pokker! Ingenting er trygt før man har slengt inn hele alfabetet!

For tiden jobber vi med å skaffe arkiv til Pushwagner og dette kan også se ut til å bli en liten nøtt. Faktum er at vi har blitt lovet materiale, men i ettertid har folk bestemt seg for å holde det tilbake siden de kanskje kan gjøre noen kroner på det senere eller rett og slett lage sin egen film på et eller annet tidspunkt. Noe som selvsagt gjør vår jobb vanskeligere og på mange måter føles det som om noen bare river ut flere sider av manus for så å kreve at vi fortsetter uten.

Poenget mitt er uansett og ikke sette i gang den ferdige skissen av filmen før man faktisk vet hva man har å rutte med.

Hariton Pushwagner er da også en mann som har levd mange liv og flere av hans tideligere eiendeler har blitt borte på veien. Inkludert hans egen kunst.

Alt handler om tilgang…  Det er en spennende tid…