Fred Robsahm.

Hjemme hos Fred R.

Første gang jeg hørte om Fred Robsahm var i 2004. På den tiden prøvde produsent Thomas Robsahm å få til min overgang fra dokumentarist til fiksjonsregissør. Lenge jobbet vi manuset som hadde arbeidstittel, Zombie. Det var ingen zombiefilm, men hovedpersonen og hans medhjelpere hadde en stor drøm om å skape den beste zombiefilmen som noensinne var laget.
Det var uten tvil et tøysete prosjekt. En komedie.

I prosessen begynte Thomas og snakke om sin onkel, Fred Robsahm som hadde tjent penger som skuespiller i Italia på 60-80tallet. Blant annet hadde han spilt flere spaghettiwesterns. En sjanger jeg har elsket siden jeg første gang så Fistfull of Dollars regissert av Sergio Leone.
I tillegg hadde Fred vært sammen med en dame jeg faktisk kjente godt til. Nemlig Agostina Belli.

Fred og Agostina en gang på 70tallet.

Fred og Agostina en gang på 70tallet.

Agostina Belli var en stor skuespiller på 70tallet i italia og spilte i en rekke storfilmer med skuespillere som Richard Burton, Oliver Reed og Kirk Douglas. Fred ble venner med både Reed og Burton. For som de likte også Fred Robsahm en god fest.
Etter at Thomas hadde delt dette med meg kan man trygt si at min interesse for slakke tenåringer med zombiefilmdrømmer visnet til fordel for denne onkelen som hadde gjort karriere i Italia. Jeg var på full fart tilbake til dokumentaren!

Hvorfor hadde jeg ikke hørt om Fred?

De neste fire månedene brukte jeg til å lese alt jeg kom over om Fred Robsahm. Noe som ikke var lett siden Fred hadde blitt forvekslet med en annen italiensk skuespiller, Franco Borelli. Da jeg fant ut dette ble jakten lettere og mye dukket opp. Blant annet filmen Black Killer(1971) med Fred Robsahm og Klaus Kinski i hovedrollen.

Her er musikken og noen postere:

Her et klipp fra en annen western som ble spilt inn noen år senere. Fred er med i første delen av klippet:

Agostina Belli og Fred Robsahm spilte mot hverandre i suksessen, Sepolta Viva(1973). Etter dette prydet de italienske tabloider lenge.

Her er et klipp fra filmen. Dessverre er det i svært dårlig kvalitet:

Fred spilte også i oppfølgeren, Il Figlio Della Spolta Viva(1974) som kom året etter, og som er regissert av Giallo mesteren Luciano Ercoli(1929 – 2015).

Under finner dere tittelsekvensen til filmen:

Den viktigste rollen Fred hadde var definitivt i filmen, Flashback(1969) der han spilte en tysk soldat som kommer bort fra troppen sin. Filmen ble vist i hovedkonkurransen i Cannes 1969, og resulterte i stående applaus. Fred fortalte meg at han ble sittende igjen i salen til alle hadde gått. Han var noe sjenert og fikk virkelig føle på det da han kom ut av salen og en horde mennesker sto utenfor kinosalen for enda mer applaus.
https://www.youtube.com/watch?v=7Krjk0Ns7Dg

Fred fikk en rekke tilbud om nye roller. Blant annet fra amerikanske produsenter. Dette ble aldri til noe fordi Fred likte bedre å parkere biler for rikinger foran en fet restaurant i Hollywood enn å spille film. Blant annet mottok han 100 dollar i tips fra Frank Sinatra. I tillegg lå Italia nærmere hans hjerte enn USA.

Fred fortsatte å spille film i Italia frem til midten av 80tallet da han ble arrestert for å ha seilet en båt med 1.5 tonn hasj i lasterommet.

Det fascinerende med Fred var at han ikke drømte om skuespiller eller stjernelivet. Hans drøm var å seile. Skuespilleryrket var for han en måte å skaffe penger til båtlivet. Ikke noe annet.

Fra innspilling av Natural Born Star.

Fra innspilling av Natural Born Star.

Da jeg traff Fred første gang i 2005 var hans karriere over for lenge siden. Han hadde tatt den virkelige rollen som by original i Lillesand.
Sammen laget vi filmen Natural Born Star(2007) som handler om hvordan livet kan bli snudd på hodet, og at fremtiden ikke er bestemt. Et valg kan sende deg på en ny kurs, men går du til grunne? Fred gjorde ikke det. Han var en rebell! Han levde livet! Hans motto var «du må være naiv for å ha et motiv». Med det mente han at man skulle være åpen for alt som kom, men med dette kom også sårbarheten…

Fred og Even

DSCF0057

DSCF0249

Fred sa også ofte til meg «husk å glemme». Det har han rett i, men jeg kommer aldri til å glemme Fred Robsahm. I årene etter filmen har vi hatt mye kontakt og Fred har delt historier… Noe ville, noen gode og andre helt ufattelige. Natt til 26 mars sovnet Fred stille inn. Han blir ikke glemt…

Fred og Even 2

Huskåglemme


KEVIN POLLAK’S CHAT SHOW! FOR GEEKS?

Hei alle sammen!

Etter at jeg ble konsulent har jeg kun blogget om JOBBEN, men tiden har gått og jeg begynner å bli normal igjen. Det finnes langt mer der ute i livet enn å lese søknader, mene noe om dem og bevilge millioner av kroner til dedikerte filmskapere! For en tid tilbake ble jeg anbefalt noe som heter Kevin Pollak’s Chat Show. Navnet Pollak er nok kjent for mange siden Kevin Pollak har spilt mindre roller og større roller i kort sagt et hav av filmer som blant annet The Usual Suspects, Casino og Grumpy old Men. Sistnevnte er en av mine desidert største “guilty pleasures” noensinne. Helt ærlig har jeg trolig sett filmen 40 ganger…

Nok om det!!!

Her er traileren:

Kevin Pollak’s Chat Show har eksistert siden 2009. Opplegget er enkelt. Kevin Pollak intervjuer berømte og mindre berømte filmfolk. Både de som jobber bak og de som jobber foran kamera. Det som skiller showet fra ekstremt mange andre er at Pollak holder det gående i flere timer. Noe som gjør at man virkelig kommer på innsiden av den som blir intervjuet. Pollak er i tillegg en dyktig intervjuer så han vet hvordan han kan snurre samtalene i nye retninger slik at det aldri blir kjedelig.

Når det er sagt avhenger intervjuene veldig av hvem det er som intervjues. Selv med god tid er det ikke alle som løsner.
Under legger jeg de to showene som jeg har hatt mest utbytte av til nå. Resten finner dere på youtube. Ha det gøy…

Barry Sonnenfeld fotograferte de tidelige filmene til Cohen brødrene. I dag er han regissør og har stått bak filmer som Get Shorty, Men in Black 1 2 3 og The Addams Family. Han er ikke bare en dyktig teknikker, men en veldig fargerik karakter.

John Landis er en frittalende mann som er både elsket og hatet, men hans variable karriere er ganske utrolig. Han har ikke bare regissert The Blues Brothers, An American Werewolf in London og Michael Jackson Thriller. Han var også stuntmann for Sergio Leone under produksjonen av Once Upon a Time in the West.

Hade!


GOD JUL…

Det tar lang tid før prosjekter har blitt ferdig finansiert og satt i produksjon til de er ferdige. Jeg har vært konsulent i to år og enda er ikke halvparten av det jeg har puttet penger i klart. Til neste år derimot kommer det en del virkelig gode filmer.

Enkelte av dem vil trolig også skape mye debatt.

En film som er ferdig er, En Drøm til Havs som er regissert av Erik Pirolt og Nicolas Perry og produsert av Kristian Mosvold.
Her er hjemmesidene til regissørene:

http://www.trondperry.com
http://www.pirolt.org

Som dere ser er dette mennesker som tenker svært annerledes. De er heller ikke filmarbeidere eller dokumentarister. Jeg synes uansett kunsten de lager er ekstremt visuell og mye av det er i tillegg hysterisk morsomt. En Drøm til Havs er et prosjekt kunstnerne har jobbet med i en rekke år.

Det begynte som ide på et nachspiel, men ideen forsvant ikke med hodepinen dagen derpå. Planen til Erik og Trond var å bygge en båt. Denne båten skulle de seile inn i Bermudatriangelet der de og båten skulle hentes opp i kosmos. Triangelet er kjent for en rekke mystiske forsvinninger og kunstnerne hadde et ønske om selv å bli sitt eget magiske forsvinningsnummer. Nå skal det sies at regissørene forkastet Bermudaideen til fordel for noe som var mer realiserbart lenge før prosjektet havnet på pulten min. Fremfor å sveve inn i kosmos valgte de skulpturutstillingen i Münster.
En utstilling de for øvrig ikke var invitert til…

Les mer om utstillingen her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Skulptur_Projekte_M%C3%BCnster

Filmen følger de to kunstnerne og hele prosessen fa ide til ferdig båt. Det skal sies at ingen av regissørene noensinne hadde bygget båt før. At farkosten i det hele tatt skulle flyte var spennende nok i seg selv. Å krysse et hav med den… Vel…

Jeg var ikke helt sikker på hva slags film dette kunne bli. Det var bare noe helt annet. Noe jeg ikke hadde sett eller lest før.

Jeg fikk tilsendt masse animasjoner og scener fra prosessen. Alt var sprøtt og vilt. Kort sagt. Jeg elsket det! Hva filmen til syvende og sist skulle bli viste jeg mindre om.

Skulle det bli en kunstfilm for gallerier? En tv film? En film som ville oppnå kultstatus om 20 år eller en rar liten sak som stort sett ville bli sett av venner og bekjente.

Produsent Kristian Mosvold er en kar som de siste årene har loset i land flere rare prosjekter, men dette var et ytterpunkt jeg var undrende til hvor han kunne ta. Nå ser det ut til at filmen til og med kan få et liv utenfor dette landets grenser.

Mosvold tok Steffan Strandberg inn som kreativ produsent. Strandberg er også regissør, manusforfatter, fotograf og har stått bak filmer som 7 Himmel(2003) og Himmelen bak Huset(2011). I tillegg holder han for tiden på å samle sammen et hav av millioner for å regissere dokumentarfilm om sin mor. Sammen med klipper Dan Korneli skulle gjengen lage en ekte skranglefilm. Dette er et ord jeg liker og noe jeg godt kan ta med videre i livet.

Temaet for filmen er slik jeg ser det hva er vakkert? Dette blir tatt opp i en rekke scener. Enten regissørene plukker planker på en søppelplass eller setter farkosten inn i et galleri. Filmen i seg selv er skranglete fotografert på en rekke formater som igjen skaper en estetikk et garvet øye neppe ville kalt vakkert, men som helhet allikevel er akkurat det.

Filmen hadde sin premiere på CPH:DOX i København til stor glede for det danske publikum. Om en tv kanal kjøper visningsrett er foreløpig ikke sikkert. Jeg håper virkelig det skjer for mange vil trolig kose seg med denne filmen. Filmen er nemlig et ekstremt godt eksempel på at kunsten er forenelig med tilgjengeligheten.

Den er en flott blanding av kunst, historiefortelling og ikke minst humor.

Jeg ønsker flere slike prosjekter!

God JUL alle sammen!


JERNTEPPET SPRENGES??? NEPPE!

Da er jeg ferdig med enda en søknadsrunde…

Tilslag og avslag er gitt for sjette gang i min karriere som konsulent ved Norsk Filminstitutt. De neste tre ukene er satt av til å begrunne avslagene. I de fleste tilfeller skriver jeg disse og sender svarene på mail siden jeg da har mer kontroll over ordene og jeg blir ikke avbrutt av motstridende argumenter fra de som har mottatt avslaget. Noe som kan være tilfelle hvis produsenten eksempelvis er forbannet og i større grad ønsker å banke inn trynet mitt enn å holde en fornuftig samtale.

Dette er en periode der jeg kjenner pulsen øke litt mye hver gang telefonen ringer. Jeg har lært at det nesten er like traurig å gi avslag som å motta dem.

IMG_20140511_095248

Jeg setter selvsagt ting på spissen nå!!! De fleste aktører i denne bransjen er fornuftige mennesker som kjenner reglene og systemet. De fleste får avslag. Det å søke penger hos NFI er en brutal konkurranse og det blir ikke lettere å slippe til i årene som kommer.

Det er ikke bare kvaliteten på de beste søknadene som har gått opp. Budsjettene har også steget uten at konsulentens budsjett har blitt balansert i forhold til dette. Nå kommer det søknader inn på pc-en min med budsjetter på over ti millioner kroner. Noe som er mer enn femti prosent av min totalkalkyle på et år. Selvsagt skal ikke NFI stille med hele beløpet, men selv sekstifem eller syttifem prosent av dette vil utgjøre en vesentlig del av mitt budsjett.

Slik som situasjonen er nå med de prosjektene som er i utvikling og de som skal i produksjon er det problematisk. Mange prosjekter må rett og slett bort for at alle bitene i puslespillet skal falle på plass. Potensielt gode filmer må velges bort til fordel for andre potensielt gode filmer. Det er ikke alltid like lett å vite hvilket prosjekt som til syvende og sist vil bli mer enn bare bra.

Dokumentaren forandrer seg hele tiden. Folk bruker fiksjonen til å fortelle sannheten i større grad enn før. Animasjon har blitt veldig populært og flere søkere har funnet kreative måter å ta dette i bruk på. På forskjellig vis bruker man dukker eller tegninger og noen ganger begge deler for å heve oppfattelsen av den virkeligheten som dokumenteres.

Nå skal det nevnes at animasjon i dokumentar ikke er noe nytt, men det har gått fra å være kunstnerens grep til å bli journalistens våpen.

Jeg synes det er interessant at det grepet som tydeligst tar oss inn i et filmatisk univers nå brukes til å formidle den store sannheten. Det sier noe om hvor dokumentaren er på vei. Det handler ikke lenger om objektiv distanse. Sannheten er subjektiv og mange dokumentarister har blitt opptatt av å skrike at dette er deres mening og ikke nødvendigvis alle andres.

Jeg liker det siden et tydelig standpunkt igjen kan generere mer debatt enn en film som banker inn en «sannhet» uten å skape rom for samtalene rundt nettopp den innfallsvinkelen regissøren har valgt.

En film som virkelig setter grepene i perspektiv er selvsagt The Act of Killing der regissøren setter sine karakterer i gang med å lage filmen om sine liv og handlinger. Dette setter igang følelser for å si det mildt. Særlig blir hovedpersonen trukket inn i sitt eget univers der han møter seg selv på den andre siden. Kan det allikevel være han er en manipulator? Hvem vet? Filmen bør alle se. Hat den eller elsk den…

Alle dokumentarer er styrt av øyet som ser. Uansett hva skaperne selv måtte hevde. Dette har jeg sagt tusen ganger før, men sier det igjen…
Jeg kan trekke klare tråder til utviklingen i mitt eget arbeid som regissør. Jeg vokste opp med den tradisjonelle tv dokumentaren. Da jeg fikk nok vett i knotten til å stille noen relevante spørsmål slo det meg at personlige meninger kamuflert i et objektivt filmspråk ble tredd ned over hodet mitt.

Da jeg regisserte Alt om min Far ble det objektive mot det subjektive enda klarere for meg. Filmen var mitt første møte med den lange dokumentaren og i løpet av utviklingen bestemte jeg meg for bare å frese på med mitt blikk uten å skjule det. For å gjøre dette tydelig for publikum satt jeg inn surrealistiske drømmesekvenser og gjorde det dokumentariske materialet sort hvitt.

Ikke forstå det dit at jeg ser på meg selv som en innovatør innen dokumentarsjangeren for det er ikke tilfelle, men poenget er klart. Jeg stilte noen spørsmål og fant svar som var sterkt utslagsgivende for hvordan jeg valgte å lage min film. I tillegg hadde jeg levd et lite liv med fiksjonsfilmen og det var også noe jeg tok med meg.

Da August B. Hanssen og jeg regisserte Pushwagner lekte vi bevist med “fortellerens” grep ved å lage en film som dreide seg om kontroll og hvordan denne kastes frem og tilbake. Blant annet illustrert SVÆRT tydelig ved at hovedpersonen selv sitter foran en diger skjerm i et kontrollrom og velger hvilke scener som skal fortelle historien.

Dokumentaren har blitt en lekegrind. En alvorets legegrind er nok et bedre ord siden de fleste som jobber med sjangeren er meget alvorlige mennesker som uansett grep ønsker å fortelle noe om hvor sykt miserabel kloden vi bor på er… Alt kan bli bedre!

Hvor dokumentarfilmen ender er det ikke godt å si noe om. For alt jeg vet, vil man eksperimentere den opp i et hjørne for så å sende den tilbake til startpunktet. Jeg er med så lenge det er leken som gjelder…


Litt mer fra innsiden…

IMG_20140401_105945
Da er jeg godt inne i andre runde som filmkonsulent hos NFI. Jeg må ærlig innrømme at det er langt tøffere i år enn i fjor…

Det første året ga jeg ikke så alt for mye produksjonsmidler. Mye gikk til utvikling slik at pengene var der mer eller mindre hele tiden. I år har de store produksjonssøknadene begynt å komme. Prioriteringer må gjøres og enkelte potensielt fine prosjekter måttet lide en stille en død. Om de da ikke får eller har fått vinger hos den andre konsulenten.

Midlene er begrenset og det er ikke til å komme bort fra at konkurransen er stor! Jeg har også blitt noe mer voksen i rollen som konsulent etter noen smeller i fjor. Trolig er det vel slik at i det øyeblikket jeg finner en eller annen stil, og metode for hvordan jobben kan gjøres blir jeg kastet på hodet og ræven ut fra NFI. Samtidig kan en form og stil i denne jobben bety både “forutsigbar” og “kjedelig”.

Da er en støvel i pompen like greit.

Jeg synes det generelle nivået er høyere nå enn i fjor. Flere gode prosjekter kommer inn på pc-en og det finnes en vilje til å lete etter en stemme som faktisk kler dokumentaren. Fremdeles kommer det en del søknader som later til å ha blitt til på servietter en våt kveld på byen, men færre er det. Heldigvis! Det å lese dårlige søknader er både smertefullt og begredelig. I verste fall er det direkte kjedelig. Da blir jeg til og med snytt for gleden av å slippe løs sinne ved å kaste ting i veggen. Kjedelig blir jeg bare svært søvning av.

Enda har jeg ikke sett alt for mange av mine investeringer som ferdige filmer, men Fjorden Cowboys har gjort det bra på TV2 Zebra. Nå forstår jeg at serien dukker opp i to helt nye sesonger på TV2. I tillegg har sesong 1 fått en rekke nominasjoner til Gullruten. Tommelen opp til Flimmer Film og ikke minst regissør Hildegunn Waerness for utmerket arbeid. Cowboyene selv… NICE!

Ellers går jeg selvsagt og venter på en rekke filmer som nok dukker opp i løpet av året eller året etter. Enkelte av dem har jeg store forhåpninger til. Blant annet tror jeg denne serien kan bli bra:

Trist er det også å melde at filmer jeg har puttet penger i ikke alltid klarer å skaffe de resterende finanser som skal til for å fullføre prosjektet. Noe som selvsagt er masete og samtidig en kraftig påminner at meninger om hva som er en god og dårlig film er svært forskjellig.

Noe som igjen får meg til å tenke over hvor viktig det er at folk i denne bransjen blir byttet ut fra tid til annen.

Nye meninger og dumheter kan i beste fall skape nye bølger, og igjen skape nye trender. Det hersker liten tvil om at det er en del konsulenter der ute som burde finne på noe annet. De har rett og slett gått sure i skinnet og hodet etter et liv med søknader og sultne filmskapere. Hvem kan klandre dem egentlig? Jeg har sittet sammen med noen av dem på en del forum rundt forbi i verden. På meg virker det som enkelte har latt det gå sport i å si de groveste og mest fornærmende ting til produsenter og regissører. Altså rakker de ned på andre for å reise seg selv og ikke minst virker det som de elsker å demonstrere sin makt. Forbasket impotente greier spør du meg! I tillegg kan de kaste sine meninger over på de andre finansørene rundt bordet. Ikke bra!

Når det er sagt er det også noen fra den eldre garde som fremdeles har den barnlige gleden med seg… Det er håp… Alltid…

Senere i år skal jeg skrive en liten blogg om livet i kulissene på Nordisk Forum. Glede dere!


BENESTAD SNAKKER FOR FØRSTE GANG BAK JERNTEPPET!!!

Nå har jeg vært dokumentarfilmkonsulent i mer eller mindre et år. Fire søknadsrunder er tilbakelagt. Hvor mange prosjekter jeg har lest er ikke godt å si, men over 100 er det helt sikkert. Kanskje så mye som 150. Jeg har også skrevet ekstremt mange grunner for avslag siden de aller fleste faktisk får det. Noe som går ganske greit selv om ikke alle er like fornøyde med mine vurderinger. En og annen der ute mener nok at jeg er den største lorten som noensinne har satt sine ben innenfor dørene til NFI. Andre har blitt mine bestevenner og kommer trolig til å fortsette å være det helt til jeg fratrer stillingen om tre år. Da har de nok ikke plass til meg i livet sitt lenger siden de er på jakt etter en ny bestevenn. Nemlig den nye konsulenten. Folk som før gikk rett forbi på gaten stopper nå opp for gode samtaler som ofte ender med en lengre eller kortere pitch om et prosjekt de kunne tenke seg å søke med. Livet er herlig.

Jeg har endelig blitt populær! Det kan jeg leve med en liten stund.

Jeg må ærlig innrømme at overraskelsen da jeg fikk tilbud om konsulentstillingen var enorm. I mitt hode var det slik at overhodene på NFI sikkert kunne tenke seg å høre hva jeg hadde å si om Norsk dokumentar og dens fremtid, men at de skulle finne på den ville ideen og faktisk ansette meg…
Jeg håper det var fordi de ønsket en person som var litt annerledes og som muligens kunne finne på å tenke litt ut av boksen.

Problemet med jobben er at ikke veldig mange søkere tenker ut av boksen. De aller fleste oppholder seg ikke bare i boksen heller. De er mer eller mindre limt fast i en av boksens fire vegger. Slik sett mener jeg helt klart at vi har en meget trygghetssøkende dokumentarbransje.

Bransjen trenger etter min mening større baller og fyldigere eggstokker.

Det gjelder for de fleste produsenter å selge filmen til NRK eller TV2 og holde seg langt innenfor reglene både når det er snakk om valg av tema eller form.

Dette gjør det selvsagt ganske enkelt for de få som faktisk kommer med solide produksjonssøknader som har sin egen vilje og alternative ruter. De suser rett gjennom systemet uten særlig motstand.

De andre må av logiske grunner svette litt mer. Eksempelvis får jeg ekstremt mange søknader med historier fra fortiden som skal fortelles med gammelt sorthvitt materiale og fortellerstemme.
Tematisk dreier de seg også ofte om andre verdenskrig… For all del! Vi har fortalt alt for lite om vår egen krigshistorie. Særlig de delene som ikke er like flatterende. Jeg skulle bare virkelig ønske flere kunne finne visuelle løsninger som var mer utfordrende enn de vi kjenner fra dokumentarens barndom. Bare se ut i verden hva som skjer med dokumentaren der. Se The Act of Killing!

Det ikke slik at jeg etterlyser sære introverte dokumentarprosjekter som ingen andre enn regissøren selv forstår en dritt av, men filmspråket er mangfoldig og det finnes utallige måter og fortelle en historie på med levende bilder.

Eksempelvis er det for få søknader jeg har fått av de over 100 der det står noe om valg av musikk og lyd og hvordan disse grepene emosjonelt skal gripe publikum. Det kan forklare hvorfor så mange dokumentarister ender opp med å bruke piano eller gitar som vemodig klinker og plinger i bakgrunnen når hovedpersonen bryter sammen foran kamera. Det samme gjelder lyden som ofte kun er en forbedring av hundreprosentlyden.

En annen ting er kamerateknikken som heller ikke blir viet mye plass i de fleste prosjektbeskrivelser. Flere ganger har jeg lest ting som dette er ingen typisk håndholdt dokumentar og dette skal bli en visuell film uten at det skrevet en setning mer om hvorfor og hvordan dette skal løses eller se ut i den ferdige filmen. Hva er egentlig en ikke typisk håndholdt film og hva er en visuell film?

Tema, historier og bøtter med Research er annen sak. Den slags kommer i digre kvanta. Det er med andre ord ikke store problemer med den journalistiske biten i den norske dokumentaren. At litt for mange glemmer at det faktisk er snakk om å skape en film og at film består av en sammenhengende filmatisk tanke er en annen sak.

Når alt dette er gryntet frem har jeg fått noen fremragende søknader det siste året som jeg virkelig tror kan bli gode filmer.

Jeg savner bare flere av dem…


Bloggen 7!

Foto: Lars E. Øymo


Amanda utdelingen er over og Pushwagner fikk prisen for beste spesialeffekter! Det var veldig hyggelig. Når det er sagt er synes jeg utdelingen fortonet seg noe merkelig. Akkurat helt hvordan kabalen gikk opp? Det vet jeg ikke. Pushwagner var også nominert til årets kinofilm, men ikke nominert i kategorien beste dokumentar. Filmen som forøvrig vant den prisen var også lansert på kino. I ettertid har juryen for kortfilm og dokumentar i tillegg gått ut og fortalt at de ikke en gang så alle de nominerte filmene? Hva er egentlig Amanda da? Tja… Jeg husker best alle småvitsene om kvinners manglende rolle i Norsk film.

Vel… Det får være siden Amandadebatten er muggen og klar for søppelkassen uansett.

Indiefilm går ting i enda mer forrykende tempo enn før. Den siste tiden har det også blitt høstet sterk kritikk om man gjør noe annet enn å jobbe på kontoret.

Digresjonenes tid er forbi.

Jeg lurer på om jeg skal ta på meg dress, vannkjemme håret og dusje kjeften med “god ånde” spray neste gang jeg skal dit. Helt sikkert. Streit…

Til tross for høy feber, kjipe bihuler, tørr hals, dundrende hodepine og middels arbeidsmoral har jeg deltatt på opptak en hel uke. Med god hjelp av Paracet brustabletter. Under opptak på Teaterkafeen puttet jeg et par tabletter i et glass med Pepsi. Det fikk fart i sakene for å si det slik. Brusen så ut som boblende syre fra en gammel science fiction film. Til stor glede for meg selv og sikkert litt for de andre rundt bordet. En digresjon som faktisk fikk litt plass blant Indiefolket.

Foto: Lars E. Øymo

Club7 er i full produksjon og vi skal snakke med nærmere 30 personer før vi planlegger å stoppe. Trolig blir det enda flere siden nye navn dukker opp nesten hver gang vi gjør et nytt intervju. Hvis det ikke fantes noen budsjettgrenser kunne prosjektet fort blitt en evighetsmaskin.

I all sin enkelhet stiller vi de samme ti spørsmålene til alle objektene. Grunnen til dette er at vi da kan veve stemmer i hverandre slik at en karakter starter et resonnement en annen tar over. Oppfatningen av stedet og hva som skjedde der er veldig forskjellig fra person til person. Uten å røpe for mye skal filmen bli en form for «kollektivt minne».

Foto: Lars E. Øymo

Opptakene i seg selv går veldig greit. Dette er uten tvil den minst farlige filmen jeg har jobbet med. Med tanke på opptakprosessen. Vel og merke. Etterarbeidet kommer nok til å skape en del hodebry. Sikkert kvalme og diare også. Det er tross alt i klipperommet kjernen i prosjektet ligger.

Vi kan ikke lage en streit film om Club7. Det ville være direkte patetisk og ikke i tråd med det Club7 representerte da det eksisterte.

Planen er at vi setter sammen en såkalt “radio edit” som komponisten får leke med. Ved hjelp av den komponerer han/hun musikk hvor alt som blir sagt tidvis blir vokal eller vokaler i en komposisjon. En komposisjon som tar oss gjennom alle de musikalske stilarter som var innom Club7 fra 60tallet og frem til midten av 80tallet. Det var mer eller mindre alle.

Etter at musikken er klar begynner vi å legge på bilder som akkompagnerer den ferdige musikken, dialoger og monologer. Stilen skal være aggressiv og vi har kost oss mye med filmene til Arthur Lipsett. Han kan dere lære mer om på wikipedia og youtube. Det er ikke min jobb å pipe ut den kunnskapen her!

Dette er pretensiøse greier… Assosiativ emoklipping på et svært høyt nivå

Jeg tipper det blir noen rifter i ambisjonene underveis. Forhåpentligvis ikke så mange at filmen endre opp som en kjedelig «snakkende hoder» affære. Da er det i så fall fristende å straffe seg selv med å spise en sokk full av majones. Så mye majones at det blir direkte kvalmende. Guffent.

Rett fra levra savner jeg å skyte film fra hoften slik som Alt om min far, Natural Born Star og Pushwagner. Den direkte metoden som er basert på ikke å ha spørsmål i det hele tatt, men snarere skape scener som ønskelig beveger seg rundt et gitt tema er utrolig givende og ikke minst tidvis et skikkelig kikk! Hver opptaksdag blir et eventyr siden utfallet. Bra eller dårlig. Er helt uvisst.

Club7 befinner seg på helt motsatt side av den skalaen. Alle intervjuene er stilisert. Kamera står på stativ. Vi bruker til og med lys, men ikke så mye. Slik sett er det ingen friksjon eller drama under opptak. Det må vi skape etterpå. Når det er sagt møter vi mange bra mennesker som alle utfyller historien til Club7 på en interessant måte.

Jeg gleder meg uansett stort til å bringe denne filmen inn i et mørkt klipperom med en lett nevrotisk klipper som mest av alt frykter regissører med dårlig ånde.

Slik sett kan den “god ånde” sprayen være en god ide allikevel. Dress, vannkjemmet hår… Kanskje ikke.


Benestad beveger seg bak jernteppet & litt andre ting!

Etter at jeg gikk ut i ferie første juni har det skjedd utrolig mye. For fire år siden søkte jeg jobb som dokumentarfilmkonsulent hos NFI. Uten å lande stillingen. Selv om jeg kom til førstegangsintervju. Det skal sies at jeg den gang klippet håret, kjøpte nye klær og investerte i en bedre parfyme. Om det var skuespillet eller min manglende kompetanse som sendte meg ut på gaten er vanskelig å si. En ting er i uansett sikkert. Jeg landet jobben denne gangen, og det uten både fine klær eller dyr parfyme… Ærlig talt… Hva var det jeg tenkte for fire år siden?

Forøvrig var det veldig greit at jeg havnet utenfor murene for de siste årene har vært blant de mest kreative i mitt liv. Både Pushwagner og nettserien 300Sekunder har blitt realisert. Club7 er snart i full produksjon. Det blir den siste filmen jeg fullfører før jeg begynner å lese søknader fra landets dokumentarister. Dermed er det min tur til å bli elsket og hatet litt ettersom hvem jeg bevilger eller ikke bevilger støtte til. Jeg gleder meg:).

En annen ting som har skjedd den siste tiden er at Pushwagner har fått hele fire Amanda nominasjoner. En av dem for årets beste film. Selv om jeg i tiden da dette ble offentliggjort befant meg på en hytte langt borte fra Internet og mobiltelefondekning fikk jeg med meg at det vanket en del sure miner om akkurat denne kategorien. Både Hodejegerne og Oslo 31 August ble nemlig ikke nominert til den gjeveste prisen.

Personlig synes jeg det er noe underlig at Joakim Triers film ikke kan bli årets kinofilm. For ikke bare burde den vært nominert, men seieren skulle vært selvsagt. Innlysende faktisk…

Den er rett og slett svært god! Jeg kunne skrevet 15 sider om hvor bra den er!

Hodejegerne derimot forstår jeg ikke helt bråket rundt. Skal en film automatisk nomineres til årets film bare fordi den er sett av mange og er solgt til tusen land? Rett fra hjertet synes jeg den er like original som en skive kald Norwegia. Krimfilmer kommer fra alle kanter. Hodejegerne bringer ikke noe nytt til sjangeren. Selv om den helt klart er bedre enn absolutt alle Varg Veum filmene! Dessverre kan det neppe kalles en bragd.

En demper er uansett satt på hele hovedprisen etter bråket, de sure magene og de sleivete kommentarene. Det er synd siden en slik nominasjon skal assosieres med noe hyggelig.

Hva skal egentlig vinneren si nå???

Vel… Jeg er uansett kjempeglad for Pushwagners nominasjoner til både spesialeffekter, musikk og ikke minst klipp.


THE GREAT WILHELM!!!

23 februar gjorde jeg en liten opptreden i programmet Filmbonanza på NRK2. Der snakket jeg om The Wilhelm Scream. Eller en av filmhistoriens mest brukte lydeffekter.

http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/298011/

Reportasjen var kul, men jeg tenkte det var artig å fylle på med litt ekstra informasjon og detaljer om denne filmhistoriske rariteten. I tillegg er det en stund siden jeg blogget.

For meg ble ikke skriket kjent før i 2007… Jada… Det er litt flaut…

Jeg jobbet med lydetterarbeid på den ifølge Natt & Dag «ræva» titulerte, Natural Born Star. Lyddesigner Peter Clausen spurte om jeg hadde hørt om The Wilhelm Scream i forbindelse med en scene vi jobbet med.

Det hadde jeg som skrevet over! FAKTISK IKKE! Med andre ord ble det en åpenbaring, og det endte med at skriket fant sin vei inn i Natural Born Star. Det dukker opp etter cirka ni minutter i filmen eller førti sekunder ut i traileren. En cowboy blir skutt i ansiktet før han hyler og ramler ned i en likkiste. Den originale lyden var ikke bra så vi “jazzet” den opp med selveste Wilhelm.

Etter den nyvunnede viten begynte jeg i ekte nerdemaner å lese det jeg kunne finne om skriket. For ikke snakke om at jeg selvsagt måtte høre skriket i så mange filmer som mulig. Forøvrig et fantastisk prosjekt om du har lite å gjøre på fritiden. Noe jeg hadde på den tiden. Eller det vil si. Jeg hadde nok å gjøre da Wilhelm kom inn i mitt liv.

Til nå er skriket sikkert brukt i over 200 filmer. Jeg så selvsagt ikke slike mengder, men en god del ble det. Mer en sundt er som min mor pleier å se.

Skriket har blitt brukt i alt fra A Star is Born(1954) til Spaceballs(1987).

Med andre ord har det blitt like mye brukt til humor som dramatikk.

Selve lydopptaket ble gjort i forbindelse med filmen Distant Drums(1951) regissert av Raoul Walsh med Gary Cooper i hovedrollen. En film som ikke har mye for seg bortsett fra det unike skriket. Det kan også nevnes at scenen med skriket er rimelig døll.

Det ble spilt inn seks skrik som gikk under navnet man getting bit by an alligator, and he screams.

Hvem som egentlig sto bak skrikene er ikke sikkert, men en som var inne og gjorde slike verbale lydeffekter var nå avdøde skuespiller og musiker Sheb Wooley. Desverre var det ingen som tok seg bryet å spørre han mens han fremdeles var blant de levende om det kunne tenkes at han faktisk sto bak.

Sheb Wooley døde i 2003… Hvorfor var det ingen som tok en telefon til han? Kanskje fordi myten ville gått i tusen knas.

Skriket ble uansett så bra at Warner Brothers puttet det inn i arkivet sitt. På den måten ble det sporadisk brukt helt frem til 1977. Da brukte lyddesigner Ben Burtt det i selveste Star Wars.

Burtt syntes det var så stilig at han bestemte seg for å gjøre det til et trademark og ville bruke det i alle filmene han gjorde lyden til. Forøvrig står Burtt bak lydene til blant annet R2 D2. Jeg sier ikke mer! Han er en legende. Med eller uten Wilhelm som trademark.

Ben Burtt oppkalte merkelig nok skriket etter karakteren Wilhelm i filmen The Charge at Feather River(1953).

Hvorfor Burtt ikke oppkalte skriket etter Distant Drums som tross alt har skrikets fødsel vet jeg ikke. På den annen side høres The Wilhelm Scream langt bedre ut enn man getting bit by an alligator, and he screams

Etter Star Wars filmene brukte han skriket i Indiana Jones og et hav av andre. Andre filmskapere og lyddesignere kastet seg på og i dag har de fleste mer eller mindre sluttet å bruke det siden det rett og slett har blitt for populært.

Til slutt! Joe Dante oppdaget skriket før Ben Burtt brukte det i Star Wars. Dante som også er en skikkelig nerd brukte nemlig Wilhelm i filmen Hollywood Boulevard(1976). Navnet Wilhelm derimot. Det er Burtt sin greie.

Under finner dere en liste over mange av Wilhelm filmene.
http://www.cinexcellence.com/2011/05/complete-list-of-wilhelm-screams/


Noen sekunder… Sånn litt fra eller til…


På et seminar tidligere år sa jeg at tv var en forbigående sykdom. Noe jeg selvsagt mener like sterkt nå! Enda sterkere faktisk…

Om ikke så alt for mange år håper jeg det meste vi ser på tv blir streamet fra Internet. Egentlig er det ikke bare et håp, men et faktum. De fleste nye flat tv-er kommer i dag med mulighet for internettilgang så det er bare snakk om tid. Trolig kan vi i nær fremtid sette sammen helt personlige kanalpakker slik at vi slipper 20-30 poengløse kanaler i tillegg til de vi faktisk ser på.

Ikke bare vil tv hverdagen bli bedre og bedre. Internet åpner for nesten ubegrensede muligheter når det kommer til distribusjon av film. Både dokumentar og fiksjon.

Min drøm er å kunne lage en dokumentarfilm som skal ha sin premiere på en egen internetkanal. Den skal lanseres internasjonalt ved at man reklamerer for den på alle nettsteder hvor filmens tema på en eller annen måte diskuteres eller skrives om. Filmen skal selvsagt ha muligheter for undertekster på så mange språk som mulig. Penger tjener på man på annonser og reklame.

På denne måten kan man lage film uten å holdes nede av tv kanalenes ideer og tanker om hva folk ønsker å se på tv.

Derfor var det ekstremt spennende å kunne regissere en episode av den kommende VGTV serien 300sekunder sammen med August B. Hanssen. Serien består av seks episoder laget av forskjellige regissører. Alle har hatt helt frie tøyler i forhold til hvordan de ønsker å lage filmen sin.

Det eneste som binder dem sammen er en felles 300sekunder logo.

300Sekunder er ment å illustrere seriens totale spilletidslengde, men det stemmer selvsagt ikke siden det ikke stilles krav til filmens lengde på Internet. Hver episode har fått spilltidslengden den trenger for at budskapet skal bli formidlet på en riktig måte. Stilistisk veksler episodene mellom det helt personlige, og det mer journalistiske. Her finner du alt fra Solveig Melkeraaen til Erling Borgen.

Serien er også første gang NFI er med på å finansiere en serie for VGTV, og det blir neppe den siste. Følg med…